3.1 Bygg og bosettinger

Vi finner mange svært forskjellige kulturminner som viser hvordan menneskene har bosatt seg helt fra til steinalderen og frem til i dag. Fra huler og hellere, til gårdshus og «svenskehus». Hele kommunen, med unntak av Hoddøya, er reinbeiteområde fordelt på tre reinbeitedistrikter.  

Under temaet bygg og bosettinger er det trukket frem bygninger og kulturmiljøer hvor bygninger inngår som en sentral del av kulturmiljøet. De viser en bredde tidsmessig og bruksmessig, her inngår både bygg for privat bruk og offentlige bygg.

De gir oss blant annet viktig kunnskap om kommunens arkitektur- og bygningshistorie, men også om bosettingsmønstre og samfunnsutviklingen gjennom historien. Noen av bygningene oppleves også som viktige identitetsbærere i lokalsamfunnet.

• De første bosettinger
• Sørsamiske boplasser
• Offentlige bygg og institusjoner
• Namsos by (kulturmiljø)

3.1.1 De første bosettinger

• Mækjenholet på Smines
• Salsnessteinen
• Tranås
• Namdalseid
• Sørsamisk stedsnavn og stedsnavn med etnisk markør (finnavn)
• Bygdeborger
• Varder og veter

Mækjenholet på Smines

På Smines gård, helt nord i kommunen, finner en spor etter en steinalderboplass under helleren som kalles Mækjenholet. Her har folk i slutten av jegersteinalderen holdt til i deler av året fra ca. 4000 f.Kr. og fremover. Arkeologer mener det er sannsynlig at det har vært sammenhengende bosetning i området de siste 6.000 år. De som levde her, flyttet ut fra helleren og gikk etter hvert over til jordbruk i tillegg til jakt og fangst. Det er blant annet gjort funn av flere bearbeidete steinredskaper i helleren. Taket på helleren ble sprengt ned for å skaffe stein til muren på det gamle fjøset på gården. 

Lund grendelags hjemmeside

Salsnessteinen

På gården Reppen på Salsnes ligger en stor helleristningsstein. Den kom for dagen ved nydyrking i 1979/80. Det er 9 figurer på steinen som viser hvalfigurer, en fiskefigur og 1 elgfigur. Helleristningene er datert til steinalder/bronsealder, og er et sjeldent arkeologisk kulturminne, som fremstår som unik i regional sammenheng.

Tranås

På Tranås på Jøa har det sannsynlig vært bosetning i over 2000 år og terrenget viser tydelig spor etter menneskelig aktivitet i form av tufter og gravhauger. Det er funnet rester etter bebyggelse fra omkring år 400, og mest sannsynlig er bosetningen eldre enn det. Tuftene viser et 50m langt stolpehus (langhus) og det ligger flere gravhauger i området.

Det at stolpehuset var så langt som 50m vitner om at det var en stor og viktig gård etter datidens målestokk. Jan Tranås har fått rekonstruert et langhus fra jernalderen på området. Dette huset måler 27 meter og er bygd i stein, tømmer og torv. Man vet ikke helt hvordan disse husene så ut og det finnes ingen skriftlige kilder, så referansene er noe usikre.

Området er i dag en viktig sosial samlingsplass og det nye langhuset er ett viktig kulturminne av nyere dato.

Namdalseid

På Øver-Bjørg er det funnet rester etter en gammel boplass fra steinalderen i form av kulturjord og kokstein, og på Ner-Brørs er det funnet kulturjord og kokstein datert til steinalderen. I området ved Vengstadmarka og Drestadåsen er det en betydelig konsentrasjon av gravhauger og rester etter bosetting fra jernalderen.

Det største fredede feltet består av 11 gravhauger, diverse rester etter åkerreiner og rester etter to hustufter. Området er i dag tilrettelagt med stier og skilting. I tillegg er det registrert i underkant av 20 gravhauger i nærheten. Dette må ses i sammenheng med kulturmiljøet i området rundt Elda kirkegård, et knutepunkt i den gamle ferdselen over eidet, og sannsynligvis et tidlig maktsentrum, noe den gamle kirkehistorien i Elda vitner om. Dette beskrives nærmere under temaet Religiøse og hellige steder.

Sørsamisk stedsnavn og stedsnavn med etnisk markør (finnavn)

En finner spor etter den sørsamiske kulturen i hele kommunen, den har en lang historie i området. I den samiske kulturen skal man leve i pakt med naturen, og lage minst mulig

avtrykk. Materialer som blir benyttet til både bygninger og redskaper er ofte laget av naturlige materialer, som brytes naturlig ned. Gamle samiske boplasser kan nesten gå i ett med naturen. Det gjør at det kan være vanskelig å se sporene etter samiske boplasser og aktivitet. Mange spor, spesielt de eldste, er allerede naturlig borte. Det er registrert gammetomter i hele kommunen.

Sørsamisk stedsnavn og stedsnavn med etnisk markør finner vi over hele kommunen, og de forteller oss om den sørsamiske tilstedeværelsen, hvor andre synlige spor er borte. Det er registrert 75 sørsamiske stedsnavn i Namsos kommune.

Noen står på dagens kart, noen i gamle skriftlige kilder og noen kommer fra muntlige kilder i form av eldre samer. Eksempler på dette er Gåahketjahke (Storengaksla), Jorpetjahke (Pinnsylan), Båeriesvaerie (Øyenskavelen) og Guhkies Njuanajaevrie (Midtsandvatnet). Et annet interessant navn å nevne er Laakese, et mer enn 1200 år gammelt samisk navn på Namsen( Bergsland, Knut: Bidrag til sydsamenes historie, Senter for samiske studier 1996, s. 27)

Det er registrert over 200 stedsnavn med etnisk markør, «finnavn», både ved sjøen, i skogen og på fjellet. Nord i kommunen, ved Kvernvikvatnet i Kvernvika finner en blant annet Finnsteinen, og i andre områder i nærheten finner en Finnhøttdalen, Finnberga og Finnheimen. På Otterøya finner en Finnhøtthaugen. Sør i kommunen kan en nevne navn i utmarka som blant annet Finnvollheia og Finnandreastoppen.

Bygdeborger

Det er registrert bygdeborg på Jøa på Vesterfjellet og en på Fjærangen. Bygdeborger er et primitivt festningsanlegg, gjerne anlagt på små og bratte fjelltopper som er utilgjengelige fra flere kanter. Bygdeborger er vanlige både i Sverige og i Norge.

Bygdeborgene ligger gjerne på steder som har hatt strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygda. De oppfattes dels som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i folkevandringstiden, dels som festningsanlegg i utkantene av gamle riker. Man antar at de norske borgene for det meste skriver seg fra romertiden og folkevandringstiden (500 – 800 e.kr.). Undersøkelser av trekull utført av arkeolog i 1996, sannsynliggjør at bygdeborgen i Fjærangen er fra yngre bronsealder, ca. 835 ‐ 540 før Kristus. Hvis dette er korrekt, er dette en av de eldste bygdeborgene i Norden.

Varder og veter

Varder består som regel av oppstablet stein som markerer en sti eller vei i fjell og utmark, sjømerke ved sjøen, grensemerke og lignende. Veter, også kalt vatta eller våttå, var et reisverk av tre på høytliggende steder, gjerne med et vakttårn i nærheten. Veten ble tent på, og brukt til å varsle over lange avstander.

På Vardfjellet ved Gjesset på Jøa er det en varde som var en del av varslingssystemet i gamle dager, denne ble brukt over lengre tid. I nærheten av varden finnes det avtrykk som vitner om at det har stått ei bu/tømra bygning her. Denne varden er automatisk fredet. En finner flere varder og veter i kommunen som ikke er fredet, men som sannsynligvis har hatt en funksjon tidligere.

På Namdalseid ligger Våttan/Varden på Våttåheia, sør/øst for Korsen. Denne var en forlengelse av varslinga i Beitstad, som nådde varsling av vardesystemet i Namdalen.

Langs kysten skal det ha vært veter på Vattafjellet på Hoddøya, Skardfjellet (Hesthauet på Otterøya) og Vattafjellet Mærraneset. Fra Otterøya gikk kystvarslinga videre via nevnte vardfjellet på Jøa, til Vattafjellet ved Rørvik. (Atterljom 2021, Botnan og omegn historielag).

Lenger nord i kommunen finner vi Storvarden på Groftlifjellet, og vardene på Slettfjellet og Faksen som skal ha vært der i lengre tider.

3.1.2 Strandsitterplasser

Et mangfold av ressurser på land og hav langs kysten la grunnlag for «fiskerbonden» på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Havet ga muligheter for fiske til både eget bruk og salg med enkle båter og utstyr. På gården kunne en ha noen husdyr som gjorde familien selvforsynt. Ofte var mennene på havet, mens kvinnene drev gården. (Alsaker, Sigmund og Herje, Torunn: Kysten vår- Namdalskysten gjennom 10 000 år, 1999 s. 58)

En finner slike strandsitterplasser langs hele kommunens kystlinje, men få av de er kartlagt. Noen av disse har også vært bosatt av samer. Naturlig nok nås mange av disse sjøveien. I dag er noen av bygningen flyttet, noen er omgjort til fritidsboliger, mens andre er forfalt.

Eksempler som kan trekkes fram er Juvika, som i dag er fritidsbolig. Her har det både vært ishus, som var viktig for oppbevaring av fisk, og sagbruksvirksomhet som en finner spor etter i terrenget.

På Øyster Bugen er det en tidligere strandsitterplass som i dag fungerer som fritidsbolig. Her står også kirketrappa igjen fra da det som i dag er Lund kirke var plassert her. Bossvika på Lund er en av de aller siste sjøsamiske bosettingene på Namdalskysten, bebodd av samisk slekt fram til ca 1845, og må ses i sammenheng med strandsitterplassene.

3.1.3 Sørsamiske boplasser

Ikke alle samer var reindriftutøvende flyttsamer. Noen valgte å bosette seg i bygdene, ved havet og fjordene. De var en naturlig del av lokalsamfunnet, og livnærte seg gjennom blant annet håndverk, jakt, fiske, gårdsarbeid og tjenestearbeid. Delvis flytta de mellom boplasser, og noen kunne også ha noen få rein. Det finnes spor etter nyere samiske boplasser i hele kommunen, og her trekkes noen av dem frem. De er alle automatisk fredet etter Kulturminneloven § 4.

Hestvika (kulturmiljø)

Hestvika i Botnan er et viktig sted for den sørsamiske befolkningen. Kulturmiljøet er automatisk freda, og trekkes frem som et viktig kulturmiljø i den regionale kulturmiljøplanen. Sannsynligvis er dette en av de siste kystnære boplassene i Namdalen hvor de levde på den tradisjonelle samiske måten, basert på småskala reindrift, jakt, fangst og fiske. Den ene gammen hadde et tilbygg, bygd som et lite hus i reisverk, i dag kan en se ruiner av denne. Det er også spor etter naustgamme, båtdrag, vedhus, kjellergrop, vannkilde (gaaltije) og en potetåker.

I området er det to hellere som skal ha blitt brukt som blant annet matlager, snekkerverksted og skinntørkeri. 

Finnhøttan og Lennamarka (kulturmiljø)

Finnhøttan i Lennamarka er en samisk boplass hvor det har vært bosetting allerede på slutten av 1800-tallet. Plassen har hatt en stor betydning for mange, og i perioden fram til 1930-tallet var det et helt samisk samfunn i Lennamarka. (Duna, Nils Roger: Samer og reindrift ved Namsenfjorden, 2019, s. 47-48).

Namsos var sentralt plassert i det sørsamiske området, og miljøet rundt Lennamarka ble viktig i det økende politiske engasjement i det samiske miljøet på begynnelsen av 1900-tallet. Finnhøttan var på denne tiden også et yndet turmål for Namsos’ befolkning, og det gikk en oppmurt sti dit, Finnstien. Familien Nursfjell, som bodde der, var gjestmilde folk. Turgåere var alltid velkommen dit på besøk.

Det er kjent at det sto minst tre gammer på Finnhøttan, den ene en stor boliggamme med kåava (inngangsparti), i tillegg til et fjøs (gaajhtsegåetie), snekkerverksted, brønn med overbygg og et bur (buvrie). Sistnevnte samt en av de mindre gammene ble flyttet til Namdalsmuseet på 1930-tallet. I nærheten finner en også en stor bergheller som ble benyttet til ulike formål. (Duna, Nils Roger: Samer og reindrift ved Namsenfjorden, 2019, s. 47-48).

Ledangsvalen

Ved Ledangsvalen finner en synlige spor etter samisk boplass. Her skal det ha stått to gammer. Her finner en også flere barktak.  Det vil si spor etter at barken er skavet av et furutre i en lang remse, kun ett skav pr. tre. I Sverige er det registrert ca. 300 slike kulturminner som kan dateres fra ca. 1450 og frem til sent 1890-tall.

I Norge er det registrert ca. 40 slike kulturminner. Formålet med denne aktiviteten var å bruke innerbarken enten som føde, der dette inngikk i det normale kostholdet, eller til innpakking av sener for å holde disse ferske. Etter at barken ble skavet av ga dette et permanent merke på treet. Slike trær finnes det minst tre stykker av på Ledangsholmen. Disse bør sikres.

3.1.4 Offentlige bygg og institusjoner

De aller fleste offentlig eller halvoffentlige bygg i kommunen er av nyere dato, bygd etter andre verdenskrig, men noen få har sin opprinnelse fra tiden før andre verdenskrig. Mange av byggene har endret funksjon opp gjennom årene, og formidler både bygningshistorie og samfunnshistorie.

Her trekkes det frem noen få som blant annet formidler historier om offentlig forvaltning, politisk virksomhet, skolehistorie og helsehistorie.

Vemundvik kommunehus og kirkestue

Kommunehuset ble åpnet 15. februar 1913. Huset var Vemundvik kommunes eiendom, men delfinansiert av Statens Skoger. Det skulle gi husrom til «kommunale korporasjoners» møter, samt kirkebesøkende ved offentlige gudstjenester. Foreninger og lag kunne leie huset når det var basert på «landsgagnlig og sømmelig grunn».

Våren 1940 var fødeavdelingen ved Namsos Sykehus evakuert til dette lokalet. 20 barn ble født her i denne perioden. I krigsåra 1942-45 huset lokalet fanger. Menighetsrådet tok initiativ til - og gjennomførte – en fullstendig renovering av huset i 2005-2010.

Stiftsgården på Namdalseid

Etter at formannskapslovene ble vedtatt i 1837 ble det etter hvert behov for kommunale administrasjonsbygg. Kommuner på landet ordnet dette ved at ordføreren og kommunekassereren ofte holdt kontorplass selv. Møtene ble holdt i stuer og i mindre offentlige bygg, gjerne ungdomshus og lignende.

Det første huset på Namdalseid som kan kalles et kommunehus fikk en først i 1977. Før den tid var det kommunale aktiviteter både på Stiftsgården og i Samfunnshuset. Bygget som fremdeles bærer det fasjonable navnet "Stiftsgården" ble bygget i 1928 i regi av Namdalseid Samvirkelag. Det ble satt opp for å gi bolig til bestyrer og en god del av betjeningen. I tillegg ble det leid bort en del rom i bygget til offentlige kontorer, telefonsentral og bank.

Salsnes skole

Salsnes skole, bygd i 1953, ble brukt både som skole og aldersheim. Den var opprinnelig bygd som internatskole, slik at elevene kunne bo på skolen. Dette ble etter hvert omgjort slik at det ble aldersheim i 2. etasje og skole i 1. etasje. Aldersheimen var i bruk fra 1972/1973 og til 1988. Skolen ble nedlagt høsten 2019. Skolen skal framover fungere som leirskole i Namsos kommune

Sørenget skole

Omgangsskolen i Vemundvik ble flyttet til Sørenget i 1878, og satt opp like ved sjøen, mellom de to bekkene som renner ut i Heimdalbotnet. Denne ble revet ca. 1902, og ny skole ble bygd ca. 500 meter lengre vest. Dette var et tidstypisk skolebygg med to klasserom i første etasje, et for småskolen og et for storskolen. I andre etasje var det lærerleilighet. Bygget er bygd om innvendig, men brukes fortsatt til undervisning i dag.  

Haviken skole for flyttsamer

I Havika ble det i 1910 etablert en skole for sørsamiske barn fra sørsamiske familier fra Nordland til Setesdal, «Haviken skole for flyttsamer». Eier og driver av skolen var Finnemisjonen (i dag Samemisjonen). Skolen eksisterte fram til 1951 da den ble nedlagt. Elever kom fra store deler av Norge. All undervisningen foregikk på norsk, og det var bare unntaksvis at det var samisktalende personale på skolen. Mange mener likevel at skolen hadde betydning for sørsamisk kulturarbeid, fordi det var den første institusjonen hvor sørsamene møttes, mens andre oppfatter skolen som en fornorskingsskole.

Etableringen av skolen i Havika må ses i sammenheng med de sørsamiske bosettingene i Lennamarka, og det økende politiske engasjement i det samiske miljøet og møtevirksomhet i Namsos. Skolebygningen ble revet i 1968. Det er kjent at det finnes noen få gjenstander igjen etter skolen, blant annet skolens fane, men i området rundt finner en flere spor etter aktivitet, blant annet lekeplasser.

Solhaug skole og grendehus

Solhaug grendehus på Namdalseid ble først bygget som skole i 1891. Det brant i 1904 og ble bygget opp igjen på samme tomt. Det er sannsynligvis et av de eldste byggene i kommunen bygget for offentlig bruk. Bygget fungerte som skole frem til 1971. Solhaug grendehus gjennomgikk en restaurering på 1980 – tallet. Selv om vinduene i første etasje og andre enkeltdetaljer ikke er tidsriktige, fremstår huset forholdsvis autentisk og godt vedlikeholdt.

Spillum skole

Spillum skole ble bygd i år 1900 og står fortsatt på opprinnelig sted. Skolen var i drift fram til 1950-tallet, da sentralskolen på Bangsund ble bygd. Etter dette har huset blitt brukt til ulik lagsvirksomhet, men framstår i dag som ute av bruk. Bortsett fra nytt taktekke og ny ytterkledning, fremstår bygget meget autentisk. Interiøret er også intakt, med både bokskap og tavle. Norsk Sagbruksmuseum har overtatt bygningen etter Namsos kommune, og planlegger at den igjen skal få en bruks- og formidlingsfunksjon.

Helseheimen på Bjørum

I perioden 1910-1925 ble det etablert en rekke sanitetsforeninger i Namdalen. Grunnleggeren av Norske kvinners sanitetsforening (NKS), Fredrikke Marie Qvam, var fra Nord-Trøndelag. Et vanlig forløp var at foreninger ble startet opp i kjølvannet av hennes rundreiser. Foreningene engasjerte seg i en rekke ulike helsetiltak, men tuberkulosearbeidet stod sentralt. Helseheimen i Namsos, som ble tatt i bruk 1. november 1926, var et av disse tiltakene. Store deler av finansieringen kom fra sanitetskvinnenes innsamlingsaksjoner.

Anlegget ble ikke overraskende lagt utenfor tettbebyggelsen, på stedet Bjørum, men nært Namsos sykehus. Det var ca. 116 tuberkulosehjem i Norge omkring 1930 og Namsos var blant de større med 47 senger. På mange måter fremtrer det som en standardinstitusjon i landets nordlige tuberkulosehistorie, med høye dødstall og mange unge rammede. Helseheimen var fram til 2007 en del av Sykehuset Namsos, og i bruk som barnehage. Bygningen ble i 2007 solgt til driverne av barnehagen.

Bygningsmessig fremstår helseheimen både tidstypisk og særpreget. Den eldste bygningen er en 2,5-etasjes panelt trebygning med en hovedfløy og en kortere sidefløy, med en del dekorative elementer bla. ved inngangspartiet. I forlengelsen av sidefløyen er det oppført et toetasjes murbygg. De eldste delene er i autentisk stand når det gjelder eksteriør, bortsett fra at bare fundamentene gjenstår av de karakteristiske gamle kuringspaviljongene. All ytre kledning, taktekking og vinduer er trolig opprinnelige. Innvendig er hovedstrukturen delvis intakt og også visse deler av interiøret. Nordfløyen er svært autentisk både innvendig og utvendig. Helseheimen er et statlig listeført bygg.

Listeført kulturminne (Riksantikvaren) Et kulturminne som etter en kulturhistorisk vurdering er identifisert som verneverdig og oppført på en liste over objekter som skal forvaltes på en nærmere definert måte. Både kulturminner som er formelt vernet (ved lov eller forskrift) og kulturminner uten formelt vern kan være listeførte.

3.1.5 Namsos by (kulturmiljø)

7. juni 1845 ble det ved kongelig resolusjon på Stockholm slott vedtatt at ladestedet Namsos skulle anlegges ved Namsens utløp. Forut for dette vedtaket hadde diskusjonen i tillegg til kravet om en by gått på hvor i Namdalen byen skulle ligge.

Ved grunnleggelsen av byen bodde det 23 mennesker der. Siden har byen vokst og gjennomgått to store bybranner. 20. og 21. april 1940 ble byen bombet av tyske bombefly. Byen har lidd store ødelegges og gjennomgått flere gjenoppbygginger som har preget utviklingen og arkitekturen.

I dag er det gjenreisningsarkitekturen etter andre verdenskrig som preger Namsos sentrum. I tillegg er det noen få andre bygninger som overlevde bybrannene og bombingen som også gir byen sitt særpreg og er med på å skape helheten i Namsos sentrum.

Flere av disse beskrives i vedlegget: Sentrale bygg og byrom i gjenreisingsbyen Namsos, som ble laget i forbindelse med ny reguleringsplan for Namsos sentrum.

Dokument: Sentrale bygg og byrom i gjenreisingsbyen Namsos (PDF, 3 MB)

Gjenresiningsbyen Namsos

Byplanen og gjenreisningsarkitekturen i Namsos sentrum slik vi kjenner den i dag ble utarbeidet av Brente Steders Regulering (BSR), og ble ledet av arkitekt Sverre Pedersen. BSR hadde ansvaret for byplanleggingen og gjenreising av 23-24 krigsherjede byer og tettsteder som ble bombet de første krigsdagene.

Gjenreisingen av byen pågikk frem til ca. 1962, og mange regner ferdigstillelsen av Samfunnshuset i 1961 som fullførelsen. Gatestrukturen og bygningene er fortsatt autentiske når det gjelder form, konstruksjon, materialbruk og opprinnelig miljøsammenheng, men det er gjort forandringer av overflate, farger, vinduer og dører.

Samfunnshuset i Namsos

På 1950-tallet begynte man å planlegge et samfunnshus i Namsos og en egen komite ble satt på dette arbeidet. Arkitektene Arne Aursand og Herman Krag ble valgt som de utførende arkitekter på huset og byggearbeidet tok til i 1958.

Samfunnshuset i Namsos sto ferdig i 1961, og rommet blant annet kinolokale og andre kulturfunksjoner ut mot Festplassen og kontorer i den andre enden.

Fullføringen av samfunnshuset blir ansett av mange som den siste byggesteinen, og «kronen på verket» i gjenreisninga av Namsos. Samfunnshuset er tett knyttet opp mot fremveksten av den norske velferdsstaten og symboliserer fornyelse, velstand og seier. Mange Namsosinger har benyttet bygget i ulike anledninger gjennom sitt liv, og det er viktig som et identitetsbærende bygg i byen.

Byggets eksteriør og interiør er stort sett autentisk. Dette gjelder spesielt byggets vestre del hvor festsalene befinner seg. Fram til 80- tallet var bygget utsmykket med keramiske relieffer av den lokale kunstneren Alvhild Finsberg. Noen av disse er der fremdeles i dag, mens flere er fjernet. Disse anses også som en del av byggets interiør med en stor kunstnerisk og symbolsk verdi. 

Boligområder i Namsos by

I og omkring Namsos sentrum er det boligområder og villastrøk med enkelthus som også anses som verneverdige. I den sammenheng er svenskbyen og svenskhusene viktig å nevne. Husene ble gitt til byer som ble bombet i forbindelse med krigshandlingene i 1940. Svenskhusene var elementhus, tegnet av norske arkitekter, som ble produsert på ulike ferdighusfabrikker i Sverige. Husene ble innkjøpte med midler fra Nasjonalhjelpen, men også med gaver fra Sverige. "Byggnaden uppførdes med bidrag av Svenska folket 1941", står på en plakett som fremdeles er å se på noen av husene. Namsos fikk 50 svenskhus. Svenskbyen, som navnet på den nye bydelen fort ble på folkemunne, ligg øst for det gamle sentrum, mellom kirkegården og museumsområdet.

I Svenskebyen fikk 200 personer nye boliger. De kunne flytte inn til jul i 1941 etter at 140 mann hadde satt opp husene. En finner også svenskhus i Vika. Selv om de fleste husene i dag er restaurert og oppusset til det ugjenkjennelige i forhold til sitt opprinnelige utseende, er det elementer av det gamle igjen som gjør disse områdene interessante i et kulturminneperspektiv.

3.2 Naturnæringer

3.2.1 Kystnæring

Kystnæring

I kommunen var det lange tradisjoner for sjø og fiske frem til tidlig 1900-tallet, jordbruk og landbruk kom som oftest i andre rekke. Det var sjøen som var livsnerven i samfunnet. Mennene dro på fiske og arbeidet på havet, mens kvinnene måtte ta seg av alt styre og stell hjemme, - enten det var fjøs, gårdsarbeid eller barneoppdragelse og håndarbeid.

Fiskerbonden og strandsitterboligen er omtalt under temaet bygg og boliger. I tillegg til fiske, var havet også en viktig transportåre. Kulturminnene og kulturmiljøene som trekkes frem under dette tema gir oss kunnskap om begge deler. Mange er også fremdeles i bruk, og gir stor opplevelsesverdi og formidlingsverdi.

Fiske

Det viktigste fisket var sildefisket om sommeren og høsten, og skreifisket om vinteren. De fleste dro til Sør-Gjæslingan. I årene 1870 til 1910 var dette ett av de største fiskeværene sør for Lofoten, med opptil 4000 menn og kvinner samlet i høysesongen.

Laksefisket har også vært et viktig i distriktet, det var mange gårder som drev, og fremdeles driver med kilenotfiske. Dette finner en spor etter langs hele kommunens kystlinje.

På Salsnes ble det på slutten av 1940-tallet startet med oppdrett av lakseyngel for å sette ut i sideelver og bekker som rant ut i Salvatnet. På denne måten skulle man sikre tilsiget av laks til vassdraget. Dette ble slutt da den nye lakseloven kom på 1960-tallet og man ikke fikk sette ut kunstig klekket yngel. Huset der klekkeriet befant seg ved Heimen gård står enda i dag.

Kystnæring: MK Straumingen Bjørkedal kystlag  

Fartøy og båtbygging

Båttypene den gangen fisket var på sitt aller beste (1870 til 1910) var seglbåter fra færing til fembøring med råsegl. Båtbygging var også et viktig av den sørsamiske kombinasjonsnæringen langs kysten. Blant annet bygde Jakop Nursfjell bygde båter i «snekkeraallijen» i Hestvika ved Vetterhusbotnet fram mot 1960-tallet.

Fartøyvern er et samlebegrep som brukes om tiltak for å bevare fartøyer i flytende stand. Man skal ta vare på et utvalg av fartøyer som er representative for den norske, maritime kulturarven. I tidligere Fosnes er det flere fartøy som kan passe under denne beskrivelsen som har lokal og nasjonal verneverdi.

Straumingen

M/K Straumingen er en 60 fot stor fiskebåt bygd i 1955 ved Vik båtbyggeri i Høydal i Volda. Den har base ved Brakstad hamn på Jøa og brukes ved større og mindre utflukter, blant annet til Nordøyan og Sør-Gjeslingan. Straumingen er vurdert av Riksantikvaren som et verneverdig fartøy med nasjonal verdi.

Follabåt

Follabåten er en lokal båttype som forsvant da Nordlandsbåten overtok etter 1860. Det er svært få originale båter igjen av denne båttypen. Sjø-Sara er en av disse, en firing fra ca. 1850. Det er også bevart en Follabåt på Salsnes.

Andre båter

Fembøringen Siglurd og seksringen Gurianna er nyere båter som er bygd som kopier av Åfjordsbåter fra ca. 1900. Det er også flere båter som har lokal tilknytning som f.eks skyssbåten Spoven, som har gått på Salsvatnet og Namsenfjordens Hvite Svane, som har tilhørt handelsmann H. B. Brakstad på Faksdal og er bygd lokalt av brødrene Strøm.

Båtbygging

Rundt 1890 begynte brødrene Strøm på Mohammeren å bygge båter. De første båtene ble bygget for seil, senere bygde de også for motorer. På Fosnes ble det på 1950 - 1980-tallet produsert Prestvikpram. Håkon Prestvik satte seg opp verksted i 1962 og dette står enda i dag. Bruken av verkstedet har blitt litt endret med årene, men det inneholder den dag i dag en del utstyr tilknyttet båtbyggingen. På Myrheim produserte Alf Markussen hovedsakelig laksebåter til kilenotfiske, færinger, prammer og spissbåter. Han drev også med restaurering av båter, og det kom folk fra hele distriktet for å få restaurert båtene sine. Verkstedet som ble brukt til båtbygging står igjen i dag, med mye av det originale verktøyet, maler og høvler. Det ble også produsert båter på Vedøya, der står båthuset enda i dag. Her produserte Petter Wedø hovedsakelig spissbåter og prammer, den siste ble lagd på 1970-tallet.

Bryggemiljø

Ei brygge er små eller store lagerbygninger ved sjøen, og de ligger vanligvis i direkte kontakt med sjøen for å lette inn- og utlastingen fra båt.

Faksdalsjøen

Faksdalsjøen har et bryggemiljø med brygge, villa og stall. Den gamle brygga er nok bygd rundt 1850-tallet og er nå omgjort til serveringslokale. Det er også ei nyere brygge fra 1940-tallet. Våningshuset fra 1800-tallet og ligger i tilknytning til bryggen. Stallen (ca.1900-tallet) ble brukt til hestene for oppstalling når folk skulle ta lokalbåten. Dette er en flott liten bygning som man ikke har bevart andre steder i kommunen. Hele miljøet har stor lokalhistorisk verdi, her har det tidligere vært landhandel, post- og dampskipsekspedisjon.

Brakstad hamn (kulturmiljø)

Brakstad hamn har siden slutten av 1800-tallet vært utgangspunkt for kilenotfiske etter laks for de tre gårdene på Brakstad, og i dag står det igjen tre brygger og en kai etter denne virksomheten. Brakstadøyene utgjør også en del av dette miljøet. På Måsøya og Nordøya ble det drevet lyngbrenning fram til ca. 1970. Skogøya er skogkledd.

Fra 1985 har det vært en økende kystkulturvirksomhet i havneområdet. Det ble etablert gjestekai i 1992, som igjen ble utbygd i 1996 og i dag er det 330m kaiplass. I 1999 ble det etablert serveringsvirksomhet i den ene brygga kjent som Pøbben, og i 2005 ble det ferdigstilt et sanitæranlegg for virksomheten. Pøbben er en del av kystlagets aktiviteter og drives på dugnad av medlemmer og støttestspillere. Brakstad hamn er også hjemmehavn for Straumingen.

Bryggerekka i Namsos

En viktig del av Namsos bys profil og identitet. Bygningene i bryggerekka er satt opp i siste halvdel av 1800-tallet, kanskje så langt tilbake at noen av husene overlevde bybrannen i 1872. Sjøfasaden fremstår forholdsvis autentisk til tross for at dører og lemmer er skiftet ut med vinduer. Bryggerekka representerer en flott fasade ved innseilinga til Namsos. Aktiviteten i husene har skiftet opp igjennom tiden. Her nevnes blant annet ishus, kullbrygge og fiskeforretning.

Notbrygge på Otterøy

I Jevika på Otterøya finnes en av få bevarte notbrygger.

Naust

Naustene var en stor del av folkets daglige liv og virke, de ble brukt til oppbevaring av båter og fiskeredskaper. De ligger nesten alltid med ene gavlen mot sjøen, og denne veggen har en stor dør med plass i bredden til en båt. Disse byggene har gjerne god lufting for at båt, garn, not, line og snøre skal tørke innendørs. De har som oftest jordgulv og ligger nesten alltid i tilknytning til ei båtstø.

Det finnes ikke så mange eksemplarer igjen av de store gamle naustene i kommunen. På Brakstad finnes det ett stort naust i tradisjonell byggestil, et stavlinenaust. Stavlinenaust var den tradisjonelle byggemåten i Trøndelag.

Ved sjøen på Smines finner en flere naust. Et av disse er fra 1700-tallet, bygget med beingrind og tak av treshingel. Naustet har blitt restaurert i senere tid, og det opprinnelige tømmeret er tatt vare på.  I bakkant av dette naustet ligger en nausttuft, hvis plassering tyder på at det er fra vikingtiden.

Båtstø

Ei båtstø er et område mellom naustet og sjøen som er ryddet og ofte opparbeidet med lunner for at båtene skal gli lettere når man tar dem inn og ut av naustet. Støa kan også ligge alene uten naust, dette finnes det eksempel av på Moflesa.

Bu

Det står ei bu på Moflesa og ei bu på Steinan. Disse buene ble brukt som overnattingsplass for fisket om sommeren og står i dag åpne for sjøfarende. Bua på Moflesa ble restaurert av Jøa ungdomslag. Schilliaas som eide Seierstad gård var eier på Moflesa i sin tid og drev brennevinsutsalg her.

3.2.2 Skogbruk

Skogen og utnyttelsen av den har hatt stor betydning for utviklingen i hele kommunen. Skogen har gitt inntekt og arbeidsplasser. Det har vært mindre og større sagbruk som har tatt imot tømmer fra skogen til videreforedling for eksport både innenlands og utenlands, spesielt kan en trekke fram omfattende salg til Nord-Norge, Svalbard og de store byene i Sentral-Europa.

Tømmeret har fortsatt stor betydning for regionen, og Namsos by bærer fremdeles tilnavnet sagbruksbyen. Vi finner mange spor etter skogbruksaktiviteten spredt rundt omkring i hele kommunen. Det finnes rester etter fløytingen i elvene, pælegarder og skogstuer der skogsarbeiderne bodde under skogsarbeid. Dette er kulturminner og kulturmiljøer som formidler en sentral del av kommunens historie.

Fløtingsdammer

Bangsund/Klinga historielag har registrert og utgitt en oversikt over fløtingsinnretninger i elvene i gamle Klinga kommune. Namdalseid kulturminnelag har registrert alle fløtingsdammene i gamle Namdalseid kommune. En av disse er Langvatndammen. Det er også utført registreringer i Namsenvassdraget. Rester etter slik aktivitet finnes med stor sannsynlighet også i andre deler av kommunen, eksempelvis Salsvassdraget, uten at det er undersøkt nærmere.

Skogbruksvirksomhet, dam Langvatnet. Geir Grøtan  

I tidligere Fosnes vet man at det ble bygd dammer mange steder i forbindelse med fløtinga. Det var dam på Råfjellet, denne finnes det tydelige spor etter i dag. Det er også rester etter dam ved øvre og nedre Demningsvatnet. I Damtjønna som renner ut i Sagelva er det også rester, dette var den nyeste dammen og her ble det for siste gang fløyta i 1967. Man kan også se rester etter en dam ved utløpet av Nedre Storengvatnet, restene vises her på elvebunnen.

Alt tømmeret som ble hogd i Salen ble fløtt ned til Salvatnet og slept utover vatnet til Salsnes, derfra ble det fløtt i Moselva og ned til sjøen. Fløting er en gammel kunst, og de som kunne bygge fløtingsdammer var ettertraktede arbeidsfolk. Det å bygge en god fløtingsdam krevde en egen lafteteknikk. Schønning (1774) skriver at «i Namdalen fløyter de tømmer fra de vanskeligste steder ved hjelp av sprengdammer», det var allerede på den tiden vanlig med fløting i distriktet.

Pælegarden på Salsnes

Pælegarden ble brukt for å samle tømmeret som ble fløytet ned fra Salvatnet. Det var lagt en bom på innsiden av pælegarden som samlet opp tømmeret før det ble soppa. Å soppe tømmer var å bunte sammen tømmer i passe store bunter med kjetting eller tau rundt, deretter ble disse buntene bundet sammen – etter hverandre, med slepvire for deretter å bli slept til videreforedling til Salsbruket eller Bangsund.

Skogbruksvirksomhet, Pelegard Salsnes Jenny Pauline Slåttøy  

Mølnå lense

Sør i kommune ble tømmeret fløtet ut i hovedvassdraget, Årgårdselva. Oppe i elva rett sør for Sjøåsen, mellom Visetholmen og Mølnåholmen, ble det i regi av fløtingsforeningen i 1927 etablert en lense, Mølnå lense, for sortering av tømmer. Lensa ble nedlagt i 1967. På det meste ble det på ett år sortert over 31.000 kubikkmeter tømmer i lensa. I sin tid var det fem hus ved lensa, bomstua, naustet, maskinhuset, saga og båthuset. Det kan så vidt skimtes rester av pælene der den dag i dag.

Skogstuer i Salen

Salen er et av de største og rikeste skogdistrikter i Namdalen. Verdien på skogen ble stigende fra midten av 1800-tallet, og tømmerhogsten i Salen fikk et stort oppsving. På denne tiden ble det en voldsom befolkningsvekst i kommunen som følge av den økte tømmerhogsten. Ved folketellingen i 1875 var det registrert 300 personer kun i Salen. Det bodde folk på gårder man i dag så vidt kan se tuftene etter, og noen steder er tuftene kommet helt bort.

Det ble også satt opp mange skogstuer for å huse skogsarbeiderne. Det var kokker, kjørere, huggere, lauskarer og på vårparten fløtere. Boka «Minner fra Salen» av Asbjørn og Kåre Grongstad gir ett unikt innblikk i tiden det foregikk store hogster i Salens skoger. Fosnes historielag har fått utarbeidet ett hefte som omhandler skogsarbeiderminner fra Salen, dette inneholder bl.a. historier fra flere skogskokker om dagliglivet i skogstua.

Skogsstuene var vanligvis bygd slik at stallen lå i en ende av stua og oppholdsrommet til folket i den andre enden. Det var som oftest ett stort rom der det skulle lages mat, tørkes klær, inntas måltid og der de sov. Stuene var laget av laftet tømmer og var enkle å sette opp og ta ned igjen, slik at de kunne flytte dem med seg etter hvert som skogsdriften gikk fremover.

Det fantes to skogstuer litt utenom det vanlige som er verdt å nevne. Den ene er Tipperarystu i Storengan, som var plassert ved Lomtjønndals-bekken nord for Storengvatnet. Det var ei toetasjes skogstue, med stall i første etasje og oppholdsrom i andre etasje. Den første vinteren den var i bruk, var det 40 mann, 2 kokker og 4-5 hester som bodde der. Den var oppsatt i 1916 eller 1917, og var nok omkring 300kvm. Man kan i dag se spor etter tuftene fra denne. Skogstua ble revet, tømmeret fløyta ned til bygda og brukt til ett bolighus på Moen gård.

Den andre skogstua er Arken, ei skogstue som var bygd på en flåte og ble flyttet rundt på Salvatnet etter behov. Den var i drift i mange år før den ble satt på land i Strømmen der den så ble brukt som vanlig skogstue.

Det finnes i dag flere skogstuer som er forholdsvis intakte, men få er fra før 1945. De fleste som står igjen brukes for det meste som fritidsbolig og noen få unntaksvis i forbindelse med skogbruk. Ei som står igjen i dag er skogstua i Hopan. Denne er basert på en flyttbar løsning og bygd av plank, dette var vanlig byggemåte i skogbruket fra slutten av 1940-tallet og frem til 1970-tallet.

Skogstuer i Vesterfjellet

Flere skogstuer og naust i Vesterfjellet vitner om en stor aktivitet også i skogen der. I dag er de skogsstuene som sto igjen solgt til private som fritidshus. Her kan nevnes blant annet Risbergstua, Holmvikstua og Sør-Furudalsstua. Noen få eldre naust står også igjen, et ved Heggdølin og to i området rundt Furudalsvatnet. Alle disse naustene er sannsynligvis rundt ett hundre år gamle.

Skogstuer i Botnan og Vemundvik

Innover i Botnan og Vemundvik finner en rester etter skogshusvære og skogstuer som fremdeles står i dag, selv om bruksområdet er endret. Botnan og omegn historielag har kartfestet alle kjente skogstuer i området. En finner blant annet skogstuer ved Løddingsvatnet, innenfor Kvernmoen og Vetterhus, ved Skjærivatnet, på Tobakksmoen og i Storfjelldalen mellom Vestgøten og Blikenget, ved Ekornelva og en på Foss.

Andre skogstuer

I Bymarka står fremdeles Helmermoen, ei skogsstue som tilhører Havikgården, og som ble satt opp i 1943/44 av Olav Havik. Ved Solum i Bangdalen står det også en skogstue. 

Skogskolen

I 1909 ble Langvassheimen ved Langvatnet oppført som øvingssted for skogskolen i Steinkjer. Anlegget fikk vegforbindelse i 1955 og bygningene ble restaurert i 1963. Etter nedleggelse av skogskolen på Steinkjer har Namdalseid Fjellstyre tatt over driften av Langvassheimen og bruker det som utleieobjekt.

I og omkring Langvassheimen står det ennå hytter som er satt opp i forbindelse med denne aktiviteten. Både Barthstua og Bjørkstu er en del av miljøet rundt Langvassheimen, selv om Bjørkstu har blitt tilflyttet og satt opp der i de senere år. Bjørkstu er opprinnelig bygd på Meungsetra en gang i første halvdel av 1900-tallet.

Byggherre var lærer Per Rogdaberg og tømmermann Kristian Einli sto for byggingen. Rogdaberg hadde, som driver av klokkergården i Brekka, seterrett på Meungsetran. Huset ble gjenreist av Namdalseid Fjellstyre ved Langvassheimen i 1986.

Bjørkstu er meget verneverdig på grunn av bruken av bjørk som byggemateriale. Bjørk som byggemateriale til et helt hus er meget sjeldent og dermed faller det godt innenfor vernekriteriet sjeldenhet og originalitet.

3.2.3 Landbruk

Storgårdene, småbrukene og husmannsplassene har vært viktige boplasser og arbeidsplasser i kommune. Landbrukshistorien i Namsos skiller seg lite fra landbrukshistorien andre steder i landet. Fram til rett etter andre verdenskrig ble det drevet et allsidig gårdsbruk med naturalhushold om hovedfokus.

Dette medførte blant annet stor utnyttelse av utmarka til beite. De fleste gårdene hadde seterrett og brukte den. På 1800-tallet var det få store gårder, og det ser ut til at det i tillegg har vært en god del husmannsplasser spredt rundt omkring i kommunen.

Ut over på 1950-tallet spesialiserte de fleste bøndene seg på enkeltproduksjoner, i hovedsak melk og kjøtt av storfe og sau. Klimaet og arealmulighetene lå til rette for denne utviklingen. Den tradisjonelle utnyttelsen av utmarka med seterbruk stoppet sakte men sikkert opp og utmarka ble i stedet benyttet til sommerbeite for ungdyr og sauer.

Gårdstun

Et gårdstun er et åpent sentralt samlingssted innenfor et gårdsbruk, og kan bestå av ett eller to våningshus, eldhus, stabbur, stall, ulike typer fjøs og låve. Badstue og smie er gjerne trukket litt unna på grunn av brannfaren. Gårdene som er trykket fram i denne planen har alle en tradisjonell utforming, men viser en variasjon i alder, størrelse og posisjon i lokalsamfunnet, og representerer ulike sider av landbruksnæringen. Gårdenes plassering og andre kulturminner i samme område forteller også om bosetningsmønstre fra tusener av år tilbake i tid, og frem til i dag.

Gårder

Husmannsplasser

Ennå den dag i dag kan en se rester etter husmannsplasser i utmarka. Historielagene har vært aktive i registrering og merking av disse i sine respektive deler av kommunen, men ennå står en del arbeid igjen.  Et litt spesielt minne etter husmannsplasser finner en på Vassli ved Aglvatnet på Otterøy. Her lå det på slutten av 1800-tallet tre husmannsplasser. Da husmannsfamiliene gav opp drifta og utvandret til Amerika.

Fjellgårder

Det er flere eldre fjellgårder i kommunen, som i dag ikke er i drift, men hvor bygningene fremdeles er bevart. Av disse kan nevnes Skatlandsstranda, Sve og Finnvollen.

Seterdrift

Ennå kan en se spor etter mange av setrene i form av setervoller og rester etter der bygningene har stått, noen seterbygninger er også tatt vare på. Mange av disse er registrert av lokale historielag. Blant annet er det registrert rundt 60 setrer i Vesterfjellet ved Namdalseid.

Setrer

Kverner

Mange gårder hadde egne kvernhus i tilknytning til gården og drifta. I naturalhusholdets tid var det viktig å få kvernet eget mel til baking og derfor fantes det en god del kvernhus rundt omkring i bygda.

Med strømmens inntog tok etter hvert større industrielle kverner over mye av det arbeidet som har blitt gjort på de gamle gårdskvernene. Mange lokale historielag har foretatt registeringer eller beskrevet mange gårdskverner. Slik sett finnes det en forholdsvis god oversikt over hvor det har vært slike. Fremdeles kan en også finne rester etter noen gårdskverner og kverndammer i kommunen.

Namdalsmuseet har tatt vare på og restaurert en gårdskvern fra Avløften i Botnan. På Hoddøya finnes rester av en dam i Damvatnet. I Fosslandselva på Otterøya ligger det kvernsteiner. Navn i terrenget vitner også om slik aktivitet, selv om alle spor er borte i dag. Et eksempel her er Nedre Kverntjønna og Kvernhusbekken i Bangdalen. På Åsnes gård står ennå kvernhuset intakt.

Steingarder

Bruken av steingarder har lange tradisjoner i Norge og er karakteristisk for det norske jordbrukslandskapet. Rydding av jordbruksland førte til mye stein og disse ble ofte brukt til å bygge steingarder. Steingardene markerte skillet mellom innmark og utmark og de var også grensegjerder mellom eiendommer. På Jøa finner en rester etter steingarder på bl.a. Brakstad og i Jønvika.

3.2.4 Reindrift

Namsos er Trøndelags nest største vinterbeiteområde for tamrein etter Røros. Området rundt Dåapma sør i kommunen og området Østfjella – Salfjellet nordøst i kommunen benyttes også som sommerbeite.

Flere trekk- og flytteleier for rein krysser gjennom kommunen. De tre reinbeitedistriktene Fovsen Njaarke (Fosen), Tjåhkere (Østre Namdal) og Åarjel Njaarke (Vestre Namdal) faller delvis inn under kommunegrensene.

De strekker seg fra Fosen i sør til Vikna og Røyrvik i nord og over til Sverige i øst. Den samiske kulturen og reindriften forholder seg ikke til dagens kommune- eller landegrenser, men følger en lang tradisjon for å leve i pakt med naturen og følge årstidene over langt større områder. Derfor finner en mange sørsamiske kulturlandskaper med spor etter reindrift både innenfor kommunens grenser og i overgangen til andre kommuner.

Blant disse områdene kan en trekke fram:

• Dåapma og Stornesvatnet (Dåapmajaevrie)
• Finnvollheia (Raassje)
• Jektheia
• området rundt Øyenskavlen (Båeriesvaerie)
• Klingaområdet
• Otterøya
• Vemundvik
• Elvalandet
• Ekorndalen
• Lundvassdalen
• Utgangsdalen og over mot Salen/Salfjella

Lundvassdalen og Salfjellet (Saalenjaarke)

Lundvassdalen er en grønn og frodig dal, som har vært utnyttet intensivt, og fremdeles er i bruk som reinbeite. I området her er det funnet hellere, som ga ly for natten, og fangslokaliteter som vitner om spor etter samisk virksomhet. Det har fra gammelt av vært drevet med tamrein i Salområdet. Dette området har tilhørt Vestre Namdal Reinbeitedistrikt. Den naturlige trekk- og flyttleia for rein går utover mot Salsnes og Smineset. Utover Smineset er det funnet mange fangstgroper,

Dåapma og Stornesvatnet (Dåapmajaevrie)

Området rundt Stornesvatnet har vært et viktig for reindriften i alle år med rike beiteområder i alle retninger, også mot Finnvollen (nordover). Det er flere gammetufter i området, også der det i dag er reindriftshytter. Merketangen i Stornesvatnet er lang og smal, og lett å sperre av.

Den har sannsynligvis vært i fast bruk siden 1800-tallet og frem til midten av 1900-tallet. Det finnes også spor etter andre samle- og merkeplasser i området. En av samleplassene antas å være en melkeplass. Det er også spor etter en melkegrop i området, disse ble brukt til oppbevaring av reinmelk. (Pareli, Leif: Samiske kulturminner på Nord-Fosen, 1982).

Svømmeplasser

Det finnes flere svømmeplasser fra fastlandet til øyene Otterøya, Elvalandet og Jøa, eksempelvis ved Varpneset (Finnbukta), fra Finnpungen via Haukøya til Elvalandet, flere steder over Nordsunda til Elvalandet, fra Tingstad til Jøa, fra Elvalandet til Jøa og fra Finnsneset til Otterøya.

3.2.5 Dyregrav/fangstgrop

Dyregrav/fangstgrop

Fangst av dyr har lange tradisjoner. Det vitner de mange rester etter dyregraver rundt i kommunen om. Det er blant annet registrert dyregraver og fangstgroper På Smines, Jøa, Otterøya, Ekornelva i Botnan, på Statland og Namdalseid. Alle disse er datert til førreformatorisk tid og dermed automatisk fredet. Fangstgropene kan både ha samisk og norsk opphav.

3.3 Industrinæringer

Rundt omkring i kommunen finnes det rester etter gammel og nyere industri. Det har vært både forsøk på, og lengre drift av mindre industriforetak.

Men vi finner også spor etter større anlegg som formidler en viktig del av både den lokale, men også den nasjonale industrielle utviklingen. Under dette temaet settes det fokuset blant annet på Sagbruksvirksomhet, glassverksvirksomhet, kraft- og vannverk.

3.3.1 Sagbruksindustrien

Karl L. Mørkved skriver i sin bok «Skogbruk og treforedling i Namdal» at en av de første oppgangssagene i Namdalen ble etablert på Statland i 1620-årene.

Det er ingen sikre kilder om dette, men en kjenner til en sag på Finnanger i 1626 og en på Statland i 1628. Det var ikke uvanlig å bygge og drive sin egen gårdssag eller bygdesag som forsynte lokalsamfunnet med byggematerialer. I dag er det ikke så mange spor igjen etter de gamle sagene, bort sett fra noen få steder.

Otterøy historielag har en oversikt over slike sager i sin del av kommunen. Det har blant annet vært gårdssager i Engesvika, Fossland, flere i Hovika blant annet i Iverdalen, Sandvika, Broum, Hamnes, Engan, Skorstad, Einstad, Fredheim, Sætervik, Hestvika, Finnanger og Survika.

Før kraftverket i Sævikelva ble bygget lå det også to sagbruk like ved, men disse var noe større enn en vanlig gårdssag.

Videre er det i gamle Klinga kommune både fysiske rester og minner etter mindre sagbruk flere plasser ned over Aursunda, Stangeråa, Langbakkfossen ved Solum og Flakk. Navn i terrenget er også en dokumentasjon på en slik aktivitet, selv om det i dag ikke finnes rester igjen av aktiviteten.

Sagelva på Finnanger og Saghøla i Aursunda er slike dokumentasjoner. En finner også rester etter de gamle sagdammene som sikret vatn til drifta av sagbrukene.

Sagbruksindustrien: Ruiner Mo sag, Salsnes Jenny Pauline Slåttøy  

Opphevelsen av de ulike sagbruksprivilegiene fram til 1860, da sagbruksindustrien ble helt fri, var en meget viktig faktor i utviklingen av sagbruksnæringen i området. Perioden som følger er preget av teknologisk og økonomisk utvikling.

Salget og produksjonen av trelast økte, og dampkraften begynte umiddelbart å erstatte vannkraften som energikilde ved sagbrukene. Noen få dampsagbruk ble faktisk tillatt etablert allerede før 1860.

Tidligst ut var Wullum-bruket som kom i gang på Spillum ved Namsos i 1853. Fortrinnene med den nye teknologien var åpenbare. Dampsagbrukene kunne lokaliseres uavhengig av vannkildenes beliggenhet, gjerne i, eller ved de gamle og nye utskipningsbyene. Her var det god tilgang på arbeidskraft, og man kom nærmere markedene. Dette innebar at de tallrike vann- og turbindrevne sagene forsvant nesten helt fram mot forrige århundreskifte.

Sagbruk

3.3.2 Glassindustrien

Survika

På 1800-tallet ble det etablert flere glassverk ulike steder i kommunen, hvor flere av de samme aktørene var involvert. Først Survik eller Sørviken Glassverk i 1808 på Otterøya, som det finnes lite spor etter. Survika på Otterøya er et sentralt sted i Namdalens historie. Lite av dette er igjen i Survika i dag.

Predikanten Hans Nielsen Hauge knyttets tett til dette stedet fra slutten av 1700-tallet og noen år fremover. Her ble det drevet mølledrift, saltkoking, bakeri, sagbruk, trykkeri og ikke minst glassverk. I dag er det kun rester etter mølla igjen.

Årgård og Åsnes

To glassverk ble etablert i tilknytning til Årgårdselva. Det første, Holmen Glasværk ble antakeligvis etablert i 1812 og eksisterte fram til 1840. Glassverket ble bygd opp på Purkholmen, midt ute i Årgårdselva. Initiativtaker til dette glassverket var Hans Barlien, som på den tid eide Årgård.

På Purkholmen hadde Hans Barlien allerede etablert et pottemakeri. En finner fremdeles spor av denne aktiviteten i dag. Det andre og største glassverket, Aasnæs Glasværk, ble etablert på gården Åsnes ved utløpet av Årgårdselva i 1813. Dette glassverket ble det mest betydningsfulle og største glassverket i hele Namdalen. Det eksisterte i 70 år fram til 1883.

På 1860-tallet var det ca. 50 personer som var sysselsatt ved Aasnæs Glasværk. På Aasnæs Glasværk ble det produsert mange ulike typer flasker, kavler, vindusglass og finere glassprodukter som glasskanner og karafler. Namdalseid Kulturminnelag har tatt vare på mange gjenstander og formidler historien om glassverkene ved Årgårdselva.

Namsos

Namsos Glassverk ble etablert av Ole Gunerius Olsen og lå ved Saltbustøa på Tiendeholmen. Verket hadde seks ovner og var i drift frem til 1867 da O.G. Olsen gikk personlig konkurs. På det meste arbeidet det 80 personer på glassverket.

Verket produserte vindusglass, glasskavel og medisinglass. I 1867 ble Bjørum glassverk etablert i området som i dag er Overhallsveien. Glassverket ble nedlagt i 1886. D

et finnes få rester etter disse glassverkene i dag, men Namdalsmuseet har noe produksjonsutstyr som stammer fra disse.

3.3.3 Regulerte vassdrag

Tavlåa kraftstasjon

Allerede i 1907 kom kraftproduksjonen i gang med vatn fra Tavlåavatnet, og Tavlåa ble den første kraftstasjonen i Namsos. Etter hvert ble det bygget en kraftstasjon til ved Smørauga i det samme vassdraget. I tilknytning til kraftstasjonene ble det bygget en bestyrerbolig innerst i Tavlåavatnet, hvor bestyrer Klaus Thorsvik bodde med sin familie fram til 1944. Kraftstasjonen ble nedlagt i 1959 og husene ble revet og brent. I dag står blant annet grunnmuren etter bestyrerboligen og deler av den gamle rørgata igjen. Det er satt opp informasjonsskilt ved den gamle bestyrerboligen som forteller noe av historien til kraftverket.

 

Statlands-vassdraget

Statland-vassdraget har skaffet kraft til trelastvirksomheten helt tilbake til 1600- tallet. Det har vært flere eiere og forpaktere av vassdrags-rettighetene fram til 1909, da Elias Ekker overtok daværende sagbruk og stiftet Statlandsbruket.

I 1912 ble vassdraget regulert og utbygget for elektrisk kraft til drift av sagbruk, høvleri og et nyanlagt tresliperi. Samtidig ble elektrisk lys installert i samtlige hus. Det ble bygget kraftstasjon både ved Storfossen, ved Lillefoss, og en turbin i Statlandsfossen til drift av slipeapparater.

I 1928 ble kraftproduksjonen samkjørt med NTE, og i 1972 gikk rettighetene over til Statland-verftet, og etter hvert avviklet. Maskineriet er for lengst fjernet, men Reguleringsdammen, turbinrør og bygninger er fremdeles i brukbar stand. (Hjulstad, Ola: Småkraftverk i Nord-Trøndelag (1986)

Regulerte vassdrag, dam Storvatnet_ Geir Grøtan  

Regulerte vassdrag_Storfossen kraftverk Statland Geir Grøtan  

Sevielva og Sævik kraftstasjon (Kulturmiljø)

Sævik, området ved utløpet av Sevielva har en meget interessant historie. Her finner en flere kulturminner fra ulike tidsperioder som til sammen utgjør et kulturmiljø. I en lokal sammenheng er det få områder i Namsos i dag som har en slik betydningsfull historie, og hvor det fremdeles finnes objekter igjen som kan dokumentere denne historien. Dammen, Sævik kraftstasjon og tilhørende bygninger er de mest synlige kulturminnene, og har derfor fått denne tematiske plasseringen. Under følger en gjennomgang av de ulike kulturminnene og historiene knyttet til stedet.

På Sævik har det vært kirkested siden middelalderen, og Sævik kirke sto her fra ca. 1520 til 1870. Kirka kan opprinnelig ha vært en stavkirke. Da nye Klinga kirke ble innviet i 1866 ble det slutten for Sævik kirke. Den ble solgt til en handelsmann i Namsos og satt opp som brygge i Namsos. Kirkestedet er markert med et minnesmerke.

På nordside av elva rett nedenfor kirka ble en av det første oppgangssagene i Namdalen bygget. På 1700-tallet var Sæviksaga, Øversaga, den største i Namdalen. Det ble bygget enda en sag på sørsiden av elva, Nedresaga. Sagbruket ved Sevielva ble nedlagt i 1914 etter først å ha blitt ombygget til sirkelsag. Rester etter Øversaga er ennå godt synlig i terrenget. På 1920 tallet ble det etablert både et teglverk og en kalkmølle på stedet. Begge fikk forholdsvis kort levetid.

Namdalens første sparebank, Sævig Sparebank ble stiftet her i 1842. Den første sparebank i et landdistrikt nord for Trondheim. Stedet var også en av de plassene som ble foreslått som sted for plassering av det som skulle bli Namsos.

Etter at sagbruket ved Sevielva ble lagt ned overtok Klinga kommune fallrettighetene i elva og bygde en kraftstasjon som ble åpnet i 1916. Kraftstasjonen ble i 1939 solgt til Nord-Trøndelag e-verk og etter hvert nedlagt. Etter denne kraftstasjonen er det mange spor i terrenget i form av hus og installasjoner. Dammen står så godt som intakt, kraftverksbygningen i jugendstil står ennå om enn betydelig ødelagt, maskinistboligen med verksted, lager og utedo står ennå forholdsvis intakt. I tillegg til dette må nevnes at også Barstaddammen ved Barstadvatnet ble bygd for å sikre vatn til kraftstasjonen ved Sevielva. Først ble det bygget en tømmerdam med steinkar, men i 1935/36 ble den gamle dammen erstattet med en dam oppført i naturstein.

Dammen står enda og er et imponerende byggverk og kulturminne. I 2013 ble området ryddet og åpnet for publikum med informasjonstavle, stier og benker. I dag preges området igjen av forfall.

Regulerte vassdrag. Kraftverk Sævik. Geir Grøtan  Regulerte vassdrag_dam Sævik_ Geir Grøtan  

Kraftverket i Kvernbekken

I Ogntjønna på Spillumsaksla ble det bygd en dam med en rørgate ned til et lite kraftverk i Kvernbekken på Spillum. Kraftverket eksisterte fra ca. 1920 til litt ut på 1940-tallet. Kraftverket forsynte fire gårder på Spillum med kraft.

Nedenfor kraftverket ble det laget en inntaksdam for en vannledning som skulle skaffe vann til Spillumsbruket. Det finnes i dag gode rester etter både kraftverket i Kvernbekken og dammen ved Ogntjønna.

 

Vannverksannlegget i Namsos bymark

Vannverksannlegget i Bymarka, som en finner flere spor etter i dag, forsynte Namsos by med vann fra 1874 og frem til Tavlå vannverk ble ferdigstilt i 1969. Dette var en periode hvor byens befolkning var i kraftig vekst, og med et økende behov for tilgang på vann. Anlegget ble derfor stadig utvidet og utbygd i løpet av denne perioden.

I dag står fremdeles dammene og pumpehusene igjen. Det ble bygget dam i Havikvatnet, og store vannrør i jern ble gravd ned via Vassigbakken, og ned til Heimdal i Daltrøa, hvor det ble bygd et inntakshus. Vasshuset i Vassibakken står der fremdeles i dag. I perioden frem til desember 1874, da anlegget sto ferdig, var opptil 70 mann i arbeid.

I 1912 ble Durmålsmyren oppdemmet med den vakre steindemningen som går der Havikvatnet er på sitt smaleste i dag. Samtidig ble det bygget en demning sør for Durmålsmyren, for at vannet ikke skulle renne sørover og ned mot Kleppen. I 1915 ble det bygget en høyere og kraftigere demning langs vestre del av vatnet. På grunn av stor vannmangel og vannrasjonering ved årsskiftet 1918-19, ble det hasteinnkjøpt en pumpe til Langvatnet for å øke vannvolumet i Havikvatnet.

I 1941-44 ble det anlagt en fast pumpestasjon ved Langvatnet. I 1951 kom det på plass pumpe i Alhusvatnet for å øke vannvolumet i Langvatnet igjen. (Kulturminner i Namsos Bymark; 7 turer med kulturhistorisk innhold. Hefte utgitt av Bymarkas Venner).

Namsos transformatorstasjon

Våren 1923 stod tre nye transformatorstasjoner i Nord-Trøndelag klare til å ta imot strøm fra Follafoss, fylkesverkets første kraftverk. Den nordligste, i Namsos, ble sentral i kraftforsyningen av Namdalen. Namsos transformatorstasjon tilhører pionertiden for den organiserte elektrisitetsforsyningen i Nord-Trøndelag, som startet med etableringen av det fylkeseide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk i 1919.

Stasjonen i Namsos hadde en sentral rolle under oppbyggingen av elektrisitetsforsyningen i Namdalen, og den er fortsatt et viktig knutepunkt i regionalnettet. Alle de tre transformatorstasjonene – i Namsos, Steinkjer og Åsen – er tegnet av Olaf Nordhagen, en av de store kraftverksarkitektene de første tiårene av 1900-tallet.

Transformatorstasjonen i Namsos er statlig listeført, noe som vi si at den er et kulturminne som anses som verneverdig av staten, men som ikke har formelt vern etter lov. Bygningen er plassert i verneklasse 2 hvilket betyr at den kan vernes i henhold til Plan og Bygningsloven lokalt eller at vernet forankres lokalt i sektoren/virksomheten i samarbeid med Riksantikvaren.

 

Namsos transformatorstasjon, foto Sissel Riibe for NVE. Sissel Riibe for NVE

 

 

3.3.4 Annen industri

Vikan Sildoljefabrikk

Fabrikken ble etablert i 1913 av Christian Duna, og var i drift fram til slutten av 1980-åra. Etableringen førte til mange investeringer i Vikan med kai, produksjonslokaler, boliger og infrastruktur som elektrisitet- og vannforsyning.

Annen industri etablerte seg også på området, blant annet såpefabrikk, der en del av biproduktene fra sildoljefabrikken ble utnyttet. Etter at driften opphørte, ble anlegget kjøpt av VESO VIKAN i 1992. Fremdeles bærer stedet preg av de gamle bygningene og anleggene fra Sildeoljefabrikken.

Sjøtrøa på Statland (kulturmiljø)

Bygningsmassen langs Sjøtrøa på Statland er et levende bevis på den industrielle aktivitet som en gang preget stedet. Store deler av bebyggelsen er ennå intakt og visualiserer godt et miljø med gamle arbeiderboliger, funksjonærboliger og næring i skjønn forening. Store deler av bebyggelsen er reist mellom 1860 og 1930. Dette miljøet er unikt i lokal sammenheng og bør bevares for ettertiden.

På toppen av Sjøbakken i forlengelsen av Sjøtrøa står ennå møllehuset som en del av eiendommen Fossekallen. Rester av muren til Nord-Statland konfeksjonsfabrikk kan ennå sees ved den ene gården. I dag er mange av husene her fritidsboliger.

Meieriet på Namdalseid

En av de første industrielle produksjonene som fikk sin etablering i Namdalseid sentrum var meieriet. Det eksisterte fra 1888 til 1970, da meieriet gikk inn i Namdalsmeieriet og ble lagt ned. Meieriet brant i 1917 og ble bombet av tyske fly i 1940.

Begge gangene ble meieriet bygget opp igjen. Hovedproduksjonen etter krigen var tilsiterost med en kvote på 324 tonn på slutten. Det meste av dette gikk i eksport til Tyskland. Bygningene etter Namdalseid Meieri ble etter hvert overtatt av Eide Plast, senere Namdal Plast og drevet som plastfabrikk fram til konkurs i 2017.

Meieribygningen står ennå, men den karakteristiske meieripipa ble revet for mange år siden.

Brændtorvfabrikk på Skjærvikkorsen

Under den første verdenskrig var det mangel på brensel, og import av olje og kull var stanset. Man måtte lete etter brensel innenfor landegrensene. I denne tiden ble Namdal Brændtorvfabrikk startet på Skjærvikkorsen.

På Jøa er det i alt 5000 dekar sammenhengende brenntorvmyrer. Det ble kjøpt inn torvmaskiner, til drivkraft ble det brukt noen brukte lokomobiler. Fire brakker for arbeidsfolk, disponentbolig, smie og bolig for smed, lagerhus og kai ble bygd. Fabrikken ble nedlagt i 1921, men en periode under andre verdenskrig ble det igjen stukket torv her.

Det gikk en jernbanetrase fra torvmyrene og ned til fjorden og kaia, som ble brukt for å frakt torva med. Det er i dag få fysiske spor igjen etter denne driften, men det er lagt opp torvhauger til tørk for å illustrere hvordan tørkingen foregikk.

Namdalens Ullvarefabrikk

Namdalens Ullvarefabrikk ble etablert i 1913, og ble etter hvert en av de større arbeidsplassene i Namsos. Her ble det produsert garn, tepper og herrekonfeksjonsstoffer helt fram til 80-tallet, og fra basen i bydelen Vika ble varene sendt rundt om i hele landet.

Namdalsmuseet har noen gjenstander og fotografier fra Ullvarefabrikk i sine samlinger. Bygningen ligger fremdeles i Vika, men er ombygget og påbygget slik at den opprinnelige bygningen ikke kan kjennes igjen.

Høknes Mølle

Med strømmens inntog ble mølledriften vesentlig endret. De små gårdsmøllene ble etter hvert nedlagt og større industrielle møller tok over arbeidet med maling av korn.

I Namsos fikk man etter hvert noen slike industrielle møller. Høknes møllebruk ble startet 21. oktober i 1894 av Isak Moe, Axel Sellæg, Elias Sellæg og Peder Høknes. Mølla ble bygd i to og en halv etasje og med en grunnflate på 126 m2.

Melet ble solgt fra Namdalen og nordover til Lofoten. Høknes mølle var bygdemølle til 1938 da den ble overtatt av Tormod Viken. Han drev den med elektrisk kraft fram til brannen i 1950. Den malte ca. 300.000 kg korn i året og produserte grynmel og brødmel - samt såkalt Naumamel som var et havreprodukt. Mot slutten jobbet det to personer på selve mølla, i tillegg til at en kjørte ut melet.

En kan ennå se mange rester etter mølledriften langs Høykneselva, blant annet dammer og kvernsteiner.

Hundset Mølle

Hundset Mølle ble etablert som gårdskvern i 1923. Engvald Furre mente bygda burde ha en kvern drevet av elektrisitet, og i 1925 ble mølla etablert i et eget hus på den øvre side av gårdsanlegget på Hundset. Året etter ble det malt 650 sekker korn på mølla.

Mølla brant i 1945 og en ny mølle ble etablert ved Tinglumssaga. Høsten 1955 brant mølla igjen og da ble det vedtatt å bygge opp den nye mølla på en tomt der vegen til Bøgset tar av fra fylkesvei 17 på Åsmyra.

I august 1963 brant mølla nok en gang og en ny mølle ble etablert på samme sted. Det er i dag fortsatt mølledrift i bygningen.

Gruvedrift

Det er spor etter forskjellig gruvedrift i kommunen. Kobberkisgruva rett sør for toppen av Høyknesfjellet daterer seg tilbake til første halvdel av 1880 årene. Prøver ble tatt ut og analyser ble gjort. Tiltaket stoppet opp på grunn av finansieringsproblemer.

Nye prøver ble tatt i 1937. Svarene kom i 1939 og de viste at det var ren kobberkis i gruva. Da krigen kom ble planene lagt bort for aldri å bli tatt frem igjen. Ved foten av Sølvberget i Klinga/Bogn finnes det rester etter en sølvgruve.

På Haukøya lå det et skjerp for svovelkis ved sjøkanten som ble drevet rundt 1925. Ved Hevika finnes det rester etter en nikkelgruve fra 1880-årene og ved Holstadsve finnes rester av en kobberkisgruve. Den siste er registrert som et arkeologisk kulturminne, men har ingen sikker datering. Det er rester etter et tydelig hull på ca. 10 meter i firkant.

Førindustriell aktivitet

I terrenget på Namdalseid kan en finne spor etter ulike førindustrielle aktiviteter. Både funn av kolmiler og jernvinner bekrefter at det må ha foregått utvinning av jern flere steder i området.

Det er registrert kullmiler for fremstilling av trekull til jernutvinning både i Ørstudalen, sør i Åsmyra, Eldnesset, Holten, Skaudalen, Rosset, Trebostad og i Fosslia. Enkelte av navnene i utmarka viser helt klart at det her har forekommet tjærebrenning.

På Rosset kalles plassen Tjurublakkmyra og i Fosslia kalles plassen Tjuruholmyra. Alle disse plassene er beskrevet å være fra førreformatorisk tid.

Trekullet som ble fremstilt i kullmilene ble brukt i jernvinneanlegg for å brenne ut jern av myrmalm. Det er registrert funn av to jernvinneanlegg. Ett på Rauhylltømtet ved Liasetra og et ved Morka på Tøttdal.

Et interessant objekt er kalkovnen på Limbumyra i Fjellbyda. Denne er også datert tilbake til førreformatorisk tid. Kunnskapen om å brenne kalk kom sannsynligvis til Norge med engelske munker i vikingtiden. Større kalkovner ble etablert rundt i Norge for å produsere kalk til bygging av klostre, kirker og festninger.

De mindre kalkovnene ble brukt mer periodisk og hadde en diameter og høyde på tre til fire meter. Disse ovnene ble kalt bondeovner, og det er nok en slik en man finner rester av på Limbumyra.

3.4 Kommunikasjon og ferdsel

3.4.1 Ferdselsveier

I eldre tider var det fjorden og sjøen som var hovedferdselsåren i de ytre delene av kommunen. De indre delene av kommunen var knyttet sammen av ferdselsveier som mer eller mindre har gått i de samme spor i uminnelige tider. Dette var i utgangspunktet veier bygd for gang- eller hestetransport. Samiske ferdselsårer har også vært en del av dette nettverket, hvor det blant var ferdsel over til Åsele, Jämtland og Bottniska havet i Sverige.

En av de viktigste veiene for over trehundrede år siden var postveiene. Den nordlandske post startet i 1663 og da først fikk vi et regulært system med postgang. Postveien ble hold ved like av lokale bygdefolk, som pliktarbeid på faste veistrekninger, «roder».

Fra Bjørg i Namdalseid fulgte postveien strekningen over Brattli til Bangsund/Selnes. Videre gikk posten med båt til Vik på Otterøya eller Broum, før den gikk videre over Fossland og så til Jøa.

I Namsos finner vi spor etter ferdselsveier som har blitt benyttet i ulike tider, og som til sammen formidler en historie om ferdsel i området gjennom tusen av år. En god del av de gamle veiene er restaurert og vedlikeholdt av lokale lag, mens andre igjen har omtrent forsvunnet slik at det nesten ikke er spor etter den gamle ferdselen. Mange av ferdselsveiene som er bevart inngår i dag som en del av turstiene i kommunen.

3.4.2 Bruer

Namsbrua

Namsbrua ble bygd i perioden 1912 til 1922. Den erstattet da ferjeforbindelsen over Namsen mellom Strømhyldodden og Høyknesnesset.

Da den sto ferdig, var det landets største bru i armert betong. Arbeidet ble betegnet som ingeniørers og arbeideres kamp med naturkreftene, hvor isgang, flom og tømmerfløting hadde gjort arbeidet svært vanskelig. Jernbetongkasser og hvelvstillas ble bygd på land og fraktet ut til betongfundamentene på flåter. Tunge løft og plassering av ulike bygningskonstruksjoner ble utført ved å utnytte flo og fjære.

Arbeidet ble ledet av avdelingsingeniør Emil Astrup, og senere av overingeniør Korsbrekke.

Namsbrua har fire buehvelv og overbygning i armert betong. Bruas totale lengde er 220 meter. Brua var i bruk frem til 1978, da ny bru over Namsen sto ferdig. I dag benyttes den som gang og sykkelveg. Namsbrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008.

Vegvalg: Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

Steinhvelvsbruer

I tillegg til bruene ved Anskardveien finner en steinhvelvsbruer i Vemundvik like ved fylkesveien og ved Høyknesvatnet i bymarka.

Ferdselsveier: Namsbrua Geir Grøtan  

3.4.3 Annet

Namdalsbanen

Namdalsbanen går mellom Namsos og Grong, og ble offisielt åpnet i 1933. I 1978 ble persontrafikken på banen nedlagt, og godstrafikken ble avviklet i 1999, på grunn av færre transporter og redusert økonomi.

I dag benyttes deler av jernbanelinjen som turstier, blant annet deler av den populære «Brurunden» i Namsos. Jernbanetunnelen i forlengelsen av Namsbrua mot nord er også et viktig kulturminne fra jernbanetiden.

Dampskipsbrygga på Rødhammaren

Dampskipsbrygga på Rødhammeren var et viktig knutepunkt. Her var det liv og røre med fast dampskipsrute til og fra Namsos. Allerede så tidlig som i 1868 ble det opprettet dampskipsrute mellom Rødhammeren og Namsos.

Rødhammaren fortsatte å være et viktig knutepunkt da den tidligere omtale bilruta fra Steinkjer til Namsos ble etablert i 1908, og fram til Namsbura sto ferdig, da det ble en naturlig avvikling av dampskipstrafikken her. I dag kan en fra sjøsiden ennå se det flotte byggverket kaianlegget en gang var.

3.5 Kultur og fritid

I dette kapittelet beskrives kulturminner som forteller om menneskers personlige engasjement og interesser, ofte knyttet til kultur og fritid.

Kommunen har hatt og har mange aktive lag og foreninger, noen tilknyttet forsamlingshus, idrettsanlegg eller andre lokaliteter. Forsamlingshus og anlegg er viktige møtepunkt for lokalbefolkningen, og de blir brukt til både aktiviteter, arrangement, møtevirksomhet og annen sosial omgang.

I tillegg finner en mange tilrettelagte steder for rekreasjon og friluftsliv hvor kulturminner og kulturmiljø utgjør en viktig del av helheten.

3.5.1 Forsamlingshus

Lund Grendehus

Skytterhuset, forsamlingshuset, grendehuset eller bare «opp i huset» er betegnelser som er blitt brukt om denne bygningen opp gjennom tidene.

Den delen av huset som i dag utgjør storsalen ble satt opp av tidligere Lund skytterlag i 1916. Innvielsesfesten ble holdt høsten 1916. Senere ble det bygd på med kjøkken og lillesal (1950-tallet), og til slutt scene, toaletter og legerom (1970-tallet).

Lund Grendehus Gudrun Flatebø  

Dun bedehus

Det var 2 bedehus på Jøa, disse var satt opp før forsamlingshusenes tid, og kan i så måte betegnes som de første forsamlingshusene. Dun bedehus er et av disse, og det ble brukt i tiden før den nye kirka på Dun ble bygd (fra 1944 – 1949). Bedehus på Bergum var det andre, dette er ikke i bruk i dag.

Dun bedehus på Jøa. Jenny Pauline Slåttøy  

Skytterhus på Jøa

Skytterhusene på Jøa vitner om et aktivt skytterlag. I dag er det et eldre hus og et nyere hus. I tillegg er det også blitt en ny innendørs skytebane i flerbrukshuset Fyret.

Samfunnshus

Samfunnshus er en generell betegnelse på et forsamlingshus hvor lokalene skal kunne disponeres av flere foreninger, og ellers brukes til kulturelle formål.

De fleste bygges og eies av et andelslag bestående av foreninger, lag og enkeltpersoner. I noen tilfeller er de også helt eller delvis eid av en kommune.

• Det er samfunnshus bl.a. på Plassen (Elvalandet) og Åsly. Disse ble bygd opp av tyskerbrakker og er enda i bruk i dag.
• Jøa samfunnshus står på Dun, og ble i sin tid tegnet av fylkesarkitekt i Nord-Trøndelag, Georg Fasting. Fasaden er bygd om i senere tid.
• Bangdalen samfunnshus drives av en frivillig forening som ble stiftet allerede i 1965, med det formål å drive et samfunnshus så folket i bygda kan få et felles møtested for foreninger, lag og privatpersoner.
• Sentralt i Namdalseid sentrum ligger Namdalseid samfunnshus. Bygd i 1955 av betong og bindingsverk.
• Samfunnshuset i Namsos er omtalt under avsnittet om Namsos by.

Namdalseid Samfunnshus Geir Grøtan  

Centrum forsamlingshus i Vemundvik

Centrum Forsamlingshus eies av Vemundvik Huslag, og ble offisielt åpnet 19. januar 1952. Dette markerte en stor arbeidsinnsats av bygdefolket. Utgangspunktet var en tysk offisersbrakke som ble satt opp i Åkervika under krigen.

Vemundvik Skytterlag kjøpte denne i 1946, og Vemundvik Huslag som ble etablert i 1948 tok på seg arbeidet med å rive offiserbrakka og bygge den om til forsamlingshus.

Namsos Athenæum

Namsos Athenæum er tegnet av arkitekt Arne Aursand, og oppført i 1957. Det er et viktig forsamlingslokale i Namsos by, og har blitt benyttet til festmiddag ved flere kongelige besøk. Da Kong Olav var på signingsferd i 1959, og da dronning Sonja var hovedtaler under markeringen av byens 150-års jubileum i 1995.

Det har en autentisk fasade med særpreg, og autentisk interiør. Bygget er nå eid og driftet av Namsos Athenæum, en privat forening som ble stiftet så tidlig som 1867.

Namsos Athenæum, Namsos sentrum Geir Grøtan  

Avholdshuset på Tøtdal

Tidligere Avholdshuset på Tøtdal ble restaurert og overtatt av Tøtdal Velforening, som drifter dette som forsamlingshus i dag.

3.5.2 Museum

Felles for museene som trekkes frem her er at de i seg selv utgjør viktige kulturmiljøer hvor kulturminner fra en lengre tidsperiode er samlet, og at de alle formidler en sentral del av vår lokalhistorie.

Norsk Sagbruksmuseum

Sagbrukshistorien i Namsos (og i Norge) er godt tatt vare på ved Norsk Sagbruksmuseum som forvalter Spillum Dampsag og Høvleri. Anlegget ble fredet av Riksantikvaren i 2021. Spillum Dampsag & Høvleri omtales grundigere under temaet Industrinæring.

Namdalsmuseet

Namdalsmuseet er et friluftsmuseum like ved sentrum av Namsos.  Museet ble stiftet i 1926 etter folkemuseumsmodellen som distriktsmuseum for hele Namdalen.  I dag er museets hovedarbeidsfelt kulturhistorien for midtre og indre Namdal. 

Museet består av 24 hus. Her kan du rusle rundt på et Namdalsk gårdstun fra 1700/1800-tallet eller du kan studere de gamle skogsstuene fra siste halvdel av 1800-tallet. Her finner du de tidligere nevnte samiske bygningene som ble flyttet fra Lennamarka. På området finnes også en liten husmannsplass, et sykehusmuseum og ikke minst storgårdslåna fra Hallvardmo i Overhalla.

Fosnes bygdemuseum

Fosnes bygdemuseum ble stiftet i 1978, og er lokalisert på Museumshaugen på Stein på Jøa, like ved det nye flerbrukshuset Fyret. Det er flere bygninger som skaper et tun, og her finnes både eldre og nyere gjenstander.

Tunet består av ei skolestue som kommer fra gården Fosnes(1880-tallet), et bolighus fra Stein (1700-tallet), et stabbur fra Holvika (ca.1800-tallet) og ei vognbu som er et nybygg (1983). Dette er et viktig friluftsområde og møteplass som brukes både sommer og vinter av lokalbefolkningen. Det er Namsos kommune som eier museet og området rundt.

Olav Duuns barndomshjem

Bygningen hvor Olav Duun vokste opp er restaurert og delvis innrettet som det var mens dikteren bodde der i hans barndomsår. Dette er et viktig sted for formidling av arven etter Olav Duun, og Duun-stevnet finner sted her annethvert år.

Huset tas vare på av Olav Duun-stiftinga i Namdalen. Bygningen bør ses i sammenheng med revitaliseringen av prosjektet Fotefar mot nord, og fotefaret for formidling av Olav Duuns rike som i dag er knyttet til en tursti på Brakstadaunet.

3.5.3 Friluftsliv og rekreasjon

Fornminnestien på Smines

I 1995 ble det opparbeidet fornminnesti på Smineset. Stien er ca. 1,8km lang. Hele området bærer preg av gammel bosetting. Langs denne stien kan man se flere gravhauger, boplasser, gårdshaug, rester fra jernvinneanlegg, bautasteiner og ei gammel nausttomt. Stien er fint opparbeidet med informasjonsskilt og holdes ved like av grendelag og grunneiere.

Kultursti på Salsnes

Ved Nordsjøen på Salsnes er det en kultursti som går gjennom verna kystgranskog, der det er flere gravhauger langs stien. Mange av gravhaugene kan dateres tilbake til jern- og bronsealderen. Stien er på omtrent 3 km og går ut til Fyret på Ryneset. Området ble dannet av en endemorene som stammer fra den siste istiden, noe man kan se på blant annet rullesteinstrendene her.

Rakkavika

Rakkavika er et naturskjønt område som er tilrettelagt for friluftsliv og fiske. Her er det 1200m med gruslagt sti som er tilrettelagt for rullestol, barnevogn, gående eller syklende. Det er flere rasteplasser med grillsteder, benker og bord. Stien har et utkikkspunkt med flott utsikt over storhavet Folla. Området har både strand, svaberg og fiskebrygge. Dette er ett populært utfartsområde hele året, både for turister og lokalbefolkningen

Gamma ved Finnburtjønna (Buvriejaevrie)

Det samiske navnet på vannet kommer fra et samisk stabbur (buvrie) som tidligere sto på nordsiden av vannet. I tillegg var det en gamme der. Tidligere har det stått flere gammer på Østfjella og i dalene rundt omkring, et område som har vært viktig, og fremdeles er det for reindriften.  Den opprinnelige gamma ble bygget av Jakop Nursfjell i 1937, etter initiativ fra bygdefolk i Botnan. Gamma som står der i dag ble satt opp og vedlikeholdes på dugnad av Botnan og omegn Historielag, og er til fri bruk for den som vil ta seg en tur i området.

Informasjon fra Botnan historielag.

Klompenpaviljongen

I dag kan du besøke Klompenpaviljongen, som gir et spennende utsiktspunkt på kanten av Bjørumsklompen, og en plass å søke ly for været både inne og ute. Paviljongen har blitt et formidlingssted for byhistorien, med byen som visuell bakgrunn. Bygget er i miljøvennlige kortreiste materialer, gir lite fotavtrykk i terrenget, og er demonterbar. Bygget er en gave til innbyggerne fra byens næringsliv.

Langvatnet og fritidsfiske

Fjellfiske har hatt stor betydning som matauke langt tilbake i tid. I nyere tid har fritidsfiske vært en viktig aktivitet og det er interessant å trekke fram den eneste jernbanelinjen på Namdalseid som et eksempel og bevis på dette. En gammel jernbanelinje fra gruva i Malm fikk nytt liv som redskap for enkelt å frakte båter mellom Langvatnet og Trollbotn. Prosjektet ble drevet fram av fritidsfiskere som ønsket lettere tilgang til flere vatn. Linja ligger der den dag i dag som et bevis på denne fritidsaktiviteten.

Ca. 100 meter linje lagt på enkle sviller og med to akslinger for å kunne dra båter mellom de to vatna. Området rundt Langvatnet er et flott område med mange ulike kulturminner, blant annet dammen ved Langvatnet, dyregraver, jernbanelinje og vei til seteren Heitømte. 

3.6 Religiøse og hellige steder

Listeførte kirker

3.6.1 Kirker og kirkesteder

Listeførte kirker

Alle kirker bygget mellom 1650 og 1850 er listeførte. I tillegg er en rekke kirker bygget etter 1850 også listeførte. At en kirke er listeført, innebærer at den er definert som verneverdig og har nasjonal verdi. Det betyr at de skal behandles med like stor respekt som fredete kirker.

Saker som angår endringer i og ved listeførte kirker skal sendes til Riksantikvaren for uttalelse. Det vil si at Riksantikvaren skal gi faglige råd om endringer av og ved kirken og om istandsettings og vedlikeholdstiltak, men det er biskopen som fatter endelig vedtak etter kirkeloven.

Fosnes prestegård 1824. 

3.6.2 Sørsamiske hellige steder og graver

Grensen mellom natur og kultur er ofte flytende, og naturformasjoner kan også være kulturminner, for eksempel hellige fjell og innsjøer, naturlagde hellere eller flyttblokker i terrenget som har vært i bruk som offersteder. En finner også ulike graver og steinsettinger som markerer hellige steder.

Bjørnegrav ved Mjøsundvatnet

Bjørnen er et av de aller helligste dyrene i samiske mytologi. Bjørnen ble tradisjonelt jaktet i en jaktform som inneholdt mange ritualer. Etter en vellykket bjørnejakt og etterfølgende bjørnefest, så skulle bjørnen hedres med en begravelse. En finner en slik bjørnegrav ved Mjøsundvatnet.

Øyenskavlen (Båeriesvaerie)

Området rundt Øyenskavlen, Båeriesvaerie på sørsamisk, er et viktig område for den sørsamiske befolkningen. Her finnes flere samiske graver. Den ene mer kjent enn den andre; gravstedet til en som ble kalt Finn-Andreas. I terrenget rundt denne steinformasjonen finnes navnet Finn-Andreas på blant annet en fjelltopp. I samme området finnes også en samisk steingrav (gierkiegaelmie).

Steinsettinger

Utover Smineset finner en flere steinsettinger. I tilknytning til den ene steinringen i området, ligger også det som sannsynligvis er ei samisk flatmarksgrav.

På Rapfjellet på Otterøya finner en flere steinformasjoner. Blant annet en offerring (sjielesijjie), og det som sannsynligvis er et røykbål. 

På Moe/Brørs er det en ring av stein som med stor sannsynlighet er et samisk gravminne.

3.6.3 Graver

Sittegraver i Sandvika

Denne gravskikken er begrenset til noen ytterst få steder i Norden, og det er ikke funnet flere slike i Norge. I forbindelse med en utgraving i 1963 – 66 fant man et gravfelt med 24 graver på Jøa, fem av disse gravene inneholdt skjeletter som man med sikkerhet kunne konstatere at var plassert i en sittende stilling.

I de fem urørte gravene ble det funnet gravgods av varierende karakter. Den grava som var rikest utstyrt tilhørte en kvinne og der fant man 59 perler. Det ble også funnet fingerring og armring i bronse, bronsespenner og beinkam.

Studier av gravgodset viser at dette gravfeltet sannsynligvis var i bruk mellom 650 – 1000 e.Kr. Disse gravene er både vanlige og spesielle. Gravgodset som er funnet var vanlig i regionen, og ubrente graver var også vanlig i yngre jernalder i Namdalen. Det som er spesielt er sittestillingen, aske og skjørbrente steiner i graven, og mangel av våpen. Det er også spesielt at gravfeltet har vært i bruk over så lang tid som ca. 300 år.

Hov og Hovsjøen

På gården Hov er det registrert 125 gravanlegg. Gårdsnavnet Hov stammer fra norrønt Hof og blir satt i sammenheng med den hedenske type gudshus kalt hov. Ved Hovsjøen er det mange gravhauger, både langhauger og rundhauger. Gården Hov ligger for øvrig ved der sittegravene, som tidligere er omtalt, ble funnet. Området blir holdt ved like ved beiting i dag.

Fossheimfunnet

Ved gården Fossheim i Klinga ble det rundt 1920 åpnet ei grav som er tidfestet til rundt år 900. Grava hadde vært en haug som var jevnet ut ved pløying og harving. Mann og kvinne var gravlagt her, sannsynligvis et par. Mannen har fått med seg våpen og gårdsredskaper i grava, mens kvinnen hadde smykker og husredskap.

Av smykkene nevnes skålformede spenner, og 2 andre bronsespenner, små sølvringer og perler. 3 av perlene er laget av karneol, et mineral som kom langt østfra, India eller Persia. Ut fra tekstilfragmenter, smykkeoppsettet fra grava samt forskning knyttet til slike funn, er kvinnens drakt rekonstruert og utstilt i Namsos kulturhus. På samme funnsted skal det også ha vært minst 2 andre hauger. Disse er ikke lokalisert.

3.7 Krigsminner

Under andre verdenskrig, mellom 1940 og 1945, bygget den tyske okkupasjonsmakten opp et svært omfattende forsvarsverk i området rundt Namsos og Namsenfjorden. Det finner en mange spor etter i dag blant annet i form av bunkerser, kanonstillinger, og bygninger som i dag har fått andre formål.

Bunkers og kanonstillinger i Fredriksbergparken

Fredriksbergparken strekker seg fra boligene i Fredriksbergata og oppover mot Bjørumsklompen. I parken finnes flere bunkersanlegg og skytestillinger. Fredriksbergparken har navnet sitt etter Fredriksberggården som fra gammelt av var en husmannsplass under Bjørum gård, i dag er området eid av kommunen.

En av bunkersene i Fredriksbergparken ble valgt ut som tidligere Namsos kommunes Fotefar mot Nord, og formidler historien om Namsos under krigen. Fredriksbergsparken er et godt utgangspunkt for å fortsette å formilde denne historien, og bør samtidig gi informasjon om det store omfanget av krigsminner i hele området.

Landslaget for lokalhistorie og Namsos bys historielag har i lang tid kartlagt Namsos krigshistorie og krigsminnene, og har mye kunnskap å bidra med i den sammenheng.

Fischerleiren

Fischerleiren var en av flere tyske leirer i området. Hoveddelen av denne leiren lå på nordside av Namdalsveien og oppover mot Bjørumsgårdene. Nedover Kjærlighetsstien lå også en del av leiren, blant annet en Offisersbrakka og en ridehall.  Offisersbrakka eller «Casino», som den også ble kalt, eies av Namdalsmuseet i dag, og huser blant annet verksted, utstillingslokale og kontorer. 

Solneset leirsted

Solneset leirsted ble kjøpt av KFUK/KFUM i 1937. Under andre verdenskrig ble dette brukt som fangeleir, da ca. 60 russiske krigsfanger kom til Vemundvik i juni 1942. De fleste av disse ble innesperret på Solneset.

Torpedobatteriet på Ledangsvalen

Et stort torpedobatteri ble bygget i berget på Ledangsholmen, og er godt synlig fra fjorden. Inne i det omfattende anlegget finner en blant annet et overraskende moment, et veggmaleri som sannsynligvis er tegnet av en russisk krigsfange.

Jernkors på Høknes

Ved Høyknes bru er et tysk jernkors slått inn i fjellveggen til minne om en tysk (polsk) soldat som mistet livet der.