Del 1 - formål og metode

Rapportens første del omhandler oppdragets formål og metode der vi gjør rede for sentrale begreper, metode, metodiske avgrensninger, utvalg av deltagere og forskningsetiske betraktninger.

Oppdragets formål

Som del av et pågående samarbeid med Trøndelag fylkeskommune, fikk DMMH i januar 2023 i oppdrag av Namsos å løfte fram barns stemme og perspektiver på kulturtilbud. Hensikten med oppdraget var å legge til rette for at barn i 3-6 år skal medvirke til utvikling av sitt eget nærmiljø og kommunen som helhet, og å bidra med barns stemme som en del av kunnskapsgrunnlaget for kommunens planarbeid. DMMH hadde allerede avtalt å gjøre feltarbeid i barnehager i Namsos som en del av et større forskningsarbeid i fylkeskommunen. Namsos kommune ønsket dermed at DMMH kunne skrive en rapport som var særegen for resultater fra samtaler med barna i Namsos kommune. Denne rapporten er derfor basert på det barn i alderen 3-6 år i Namsos har sagt at de liker å gjøre og hvor de liker å være i Namsos og er et innspill til kommunens arbeid med arealplan, kulturplan og oppvekstplan.

DMMH er i dette prosjektet representert ved Ingrid Bjørkøy og Ingvild Olsen Olaussen som begge er førsteamanuensiser og forskere ved DMMH. Begge har skrevet doktoravhandlinger om barn og kunst- og kulturrelaterte tematikker og jobber med pedagogikk og kunstpedagogikk i ulike innfallsvinkler både i barnehagelærerutdanningen og ved masterutdanningene. Perspektivene som er fremskrevet i metodedelen er perspektiver som begge forskerne har erfaring med, ikke bare som teoretiske konsept, men som en praktisk, kroppslig kunnskap. Vi har lang erfaring fra kunstfaglig arbeid og samspill med barn og har med det opparbeidet en oppmerksomhet knyttet til nyanser i barnas uttrykk som sannsynligvis blir vesentlig i de multimodale gruppesamtalene.

Barns rett til medvirkning

Barns rettighet til å delta som aktive subjekter er løftet frem i FNs bærekraftsmål nr. 17 og i barnekonvensjonens paragraf 12. Forståelsen av at barn er subjekter og individer med rettigheter og likeverdige medlemmer av sosiale og kulturelle grupper er et grunnleggende perspektiv på barn og tidlig barndom2 . Det knyttes en kompleksitet til barns medvirkning og deltagelse3 . Begrepene er dynamiske, relasjonelle og kontekstuelle og krever stadig nytolkninger i hvordan vi kan forstå og legge til rette for medvirkning og deltagelse i ulike relasjoner, situasjoner og kontekster. Respekt for barns sammensatte uttrykk og kommunikasjonsformer er også noe som trekkes frem knyttet til barns mulighet til å delta og ytre seg . Å legge til rette for ulike uttrykksformer er å skape en frihet til å kunne ytre seg innenfor uttrykksmåter en selv i stor grad velger, som også er løftet frem i FNs konvensjon om rettigheter . Bakgrunnen for at denne rapporten er at barns stemme er ønsket. Likevel, dette oppdraget, forskningsprosjektet og denne rapporten er iscenesatt av voksne. Det er ikke noe barn selv har tatt initiativ til. Invitasjonen til at barn kan medvirke og delta med innspill, er derfor forsøkt gjort på barns premisser.

Metode

Dette forskningsprosjektet er kvalitativt og performativt. For å skape rom for at barn kan medvirke til kommunens planarbeid, søker vi å legge til rette for at barns stemme kunne komme til uttrykk på flere måter. Sentralt her er å utforske hva barn liker å gjøre og hvor de liker å være. Dette kan si noe om hvilke kulturelle aktiviteter og tilbud barn i alderen 3-6 år ønsker og har behov for i kommunen. Vi har brukt metoden multimodale gruppesamtaler med barn med vekt på samtaler, fortellinger og tegninger. Som støtte har vi også materiale fra spontane samtaler med barnehagelærere som deltok i de multimodale gruppesamtalene med barn og egen forskningslogg. Forskningsprosjektet ble gjennomført i uke 7 og 11 i 2023 og denne rapporten er skrevet i mars og april 2023. Forskningsdesignet er tilpasset tidsrammen for dette oppdraget.

Multimodale gruppesamtaler med barn

Multimodale gruppesamtaler vil si at vi samtaler med barna samtidig som vi tegner det vi liker å gjøre. På bakgrunn av metoden Splotting6 har vi utviklet en form for gruppeintervju tilpasset samtaler med barn i alderen 3-6 år. I metoden bruker vi kunstbaserte elementer som tegning og fortelling, som vi anser er uttrykksmåter som kan bidra til å komme nært barns perspektiver, opplevelser, tanker og meninger om hva de liker å gjøre og hvor de liker å være. Denne samtaleformen er basert på at barn uttrykker seg i og gjennom mange språk og vi har vektlagt samtaler med vekt på å samtale om konkrete temaer, stille spørsmål i form av verbale ytringer og gjennom tegning, fortelle og skape fortellinger i form av verbale ytringer og i tegninger. Umiddelbart etter samtalene med barna gjennomførte vi en spontan intervjusamtale med barnehagelæreren som hadde deltatt sammen med barna i den multimodale gruppesamtalen. Med spontant, menes at samtalen dreide seg om temaer som barna hadde tatt opp som ble utdypet og nyansert, samt at de brakte inn temaer som de anser kan være relevant med tanke på barns perspektiv og opplevelser av Namsos som et godt sted å vokse opp. Samtalens form var at den skulle være mest mulig åpen med hensikt både å utdype temaer som barna uttrykker og for å løfte fram perspektiver basert på barnehagelærerens fagkunnskap og erfaring. I etterkant av samtalene gjennomførte vi muntlige og skriftlige forskningslogger. Både samtalen med barnehagelærerne og forskningslogg anses som støtte til de multimodale gruppesamtalene og er bidrag i en affektiv og temabasert analyseprosess.

Utvalg og deltagere

Barna i forskningsprosjektet er i alderen 3-6 år og ble rekruttert gjennom barnehagen de går i. Barnehagen representerer et kjent sted for barna, de er vant til å være der og de har med en voksen de er kjent med. Samtaler med barn i Namsos har pågått i to runder der vi har besøkt 12 barnehager og gjennomført 13 samtaler. Det har vært en avgrensning i tid da DMMH fikk oppdraget i januar og rapporten skulle leveres i april. Samtalene med barna ble gjennomført i uke 7, i løpet av tre og en halv dag og sju samtaler, og i uke 11, i løpet av tre dager og seks samtaler. Vi gjennomførte seks samtaler i fem private barnehager og sju samtaler i seks kommunale barnehager. Barnehagenes profil varierte, og det samme gjorde barnehagenes beliggenhet. Det var Namsos kommune som hadde gjort et utvalg barnehager som vi 6 Hagen (2021). 10 gjennomførte samtalene i.

Vi fikk inntrykk av at utvalg av barnehager var gjort på bakgrunn av å dekke de fleste områder i kommunen. Selv om samtalen skjer i barnehagen, er ikke studien orientert om barnehagens virksomhet alene. Samtalens temaer strekker seg utover barnehagelivet og inn i barnas øvrige liv. I samtalen settes ikke noen rammer eller retninger for hva barna kan snakke om. Det gjøres ikke et skille mellom barnehage og livet ellers. De multimodale fokusgruppesamtalene ble gjennomført med barnegrupper i barnehagen med en variasjon av antall barn i hver samtale. Det varierte mellom tre til seks barn samt en til to barnehagelærere i hver samtale. Totalt deltok 55 barn i 13 multimodale gruppesamtaler. I etterkant av samtalene har forskerne samskrevet forskerlogg på 24 sider, samt systematisert 126 tegninger fra samtalene.

Underveis i analyseprosessen er antall tegninger redusert til 98. Denne reduksjonen er gjort på bakgrunn av uklare tegninger og uferdige tegninger der det ikke kommer fram hva illustrasjonene er ment å være, og som dermed har blitt valgt bort i denne sammenhengen.

Perspektiver til grunn for multimodale gruppesamtaler med barn

Multimodal gruppesamtale er fundert i kroppsfenomenologisk, narrativt og performativt perspektiv . Kroppsfenomenologisk perspektiv anerkjenner barn som kroppssubjekter, at barn lever og erfarer verden gjennom kroppen og at barn uttrykker og kommuniserer på kroppslige og verbale måter.

Dette perspektivet innebærer et behov for en metode som skaper rom for  en utvidet språklighet i hvordan barn uttrykker seg, og dermed hvordan vi kan få synliggjøre barns stemmer. I det multimodale underbygges en utvidet språklighet i en kombinasjon av verbal samtale, fortelling (narrativ) og tegning som en flerspråklig samtaleform med barna. Å tegne er en kroppslig, estetisk, sanselig og fantasifull og bevegelig aktivitet, der barna uttrykker andre ting enn det som sies med ord.

Å samtale om og i en tegning, forflytter også et fokus fra å se på hverandre til et ark der streker og farger skaper stadige illustrasjoner og uttrykk for det barn liker å gjøre og der de liker å være. I denne samtalen møtes deltagerne i en bevegelig aktivitet. Å møtes i tegning, i fortellinger og illustrasjoner framfor at oppmerksomheten er på barnet, vi ser på hverandre, kan bidra til en større grad av fri utfoldelse og kreativ deltagelse. Å tegne i samtalen kan derfor bidra til å skape mer samtale enn intervju, og der både barn og voksne deltar mer eller mindre på en gjensidig måte. Det kroppsfenomenologiske perspektivet er derfor sentralt i metodevalg og hvordan vi legger til rette for at barns stemme skal komme fram.

Et narrativt perspektiv spiller seg inn i en anerkjennelse og verdsetting av barnas fortellinger og hvordan mening både uttrykkes og forhandles fram i et kroppslig perspektiv både fra den som forteller og den som tar imot fortellingen. Å invitere til å fortelle små og store fortellinger fra eget liv og fra fantasien, både i tegning og i ord, er en sensitiv øvelse hvis ansvar ligger både til samtaleformen og til forskerne. Når vi spør om hva barn liker å gjøre og hvor de liker å være, åpner det for barnas subjektive opplevelser og følelser knytta til gode minner og assosiasjoner. Å ta imot barnas fortellinger og uttrykke en anerkjennelse og aksept for det som kommer fram, blir dermed en viktig del av forskernes kroppslige, sensitive og lydhøre tilstedeværelse i samtalen. Et performativt perspektiv omhandler en forståelse av at en multimodal gruppesamtale er som stadig tilblivende og bevegelig og en samtale som ikke kan bestemmes hvordan skal være på forhånd. Hvordan en samtale med barn blir, avhenger av ulike faktorer som får betydning for samtalens form og innhold. Eksempler på faktorer som kan ha betydning er tid på dagen for samtalen og aktivitetsnivå tidligere på dagen, rommets utforming og hvordan barn og voksne sitter rundt bordet, relasjoner mellom barna, barnehagens lokale beliggenhet for hvilke temaer barn forteller om, barnas verbale uttrykksmåter, barnas trygghet i å tegne, spørsmål som forskerne stiller, en blyant kvesser osv.

Andre betydningsfulle faktorer kan være stemning tolv og når vi kjenner at energien begynner å ebbe ut og barna anser seg selv eller samtalen som ferdig eller forskernes affektive opplevelse av hvordan barna deltar og hvor barna har oppmerksomheten sin. Ulike faktorer bidrar til å bevege samtalen, der faktorene samskaper samtalen. Å lede en samtale ut fra et performativt perspektiv innebærer at forskerne beveger seg i takt med de ulike bevegelsene som skjer. Å bevege seg i takt med, innebærer en åpenhet og lydhørhet for det som skjer der og da, en evne til å improvisere og tune seg inn og følge opp barnas initiativ og fortellinger, både kroppslig og verbalt. Som forskere kan vi ikke på forhånd bestemme hvordan samtalen skal bli, men vi kan ha noen “verktøy”, noen holdepunkt, som vi setter i spill i en sammenveving av betydningsfulle faktorer. For at samtalen skal fungere må vi derfor åpne oss for hvordan ulike faktorer spiller seg inn og beveges og flyte sammen med dem. Eksempelvis fungerer det ikke så godt å forsøke å trekke samtalen i en eller annen retning, dersom barnas engasjement er et annet sted. Vi kan invitere til et å samtale om et gitt tema, men barnas respons og deltagelse i i dette temaet blir avgjørende for om temaet var et blindspor eller et tema som åpnet for noe mer eller annet.

Forskernes tilstedeværelse i multimodale gruppesamtaler med barn

Basert på perspektivene kroppsfenomenologisk, narrativ og performativitet, har vi som forskere forsøkt å være til stede og nærværende i samtalene med barna på måter som er preget av lydhørhet, inntoning og improvisasjon. Improvisasjon baserer seg på et oppmerksomt nærvær, en aksept og anerkjennelse av det barna uttrykker og å forfølge og utvide det som barna ytrer i ord og tegning. Konkret kan det innebære både at forskerne inviterer til samtaletemaer, stiller spørsmål, kommentarer og deltar i barnas egne initiativ og fortellinger, ut fra et engasjement om å være i samtalen og støtte opp under og trygge barna i å uttrykke seg. Lydhørhet, inntoning og improvisasjon baserer seg på en forståelse av at barn uttrykker seg og kommuniserer på sammensatte uttrykk gjennom kroppen, bevegelser, mimikk, lyder, kroppslige gester og verbale ytringer. Videre innebærer det å være oppmerksomt nærværende for å beveges med barna og det som skjer i samtalen. Å etterstrebe denne holdningen både til samtalen og til barna, anses som helt sentralt i å komme tett på barns stemme.

Ramme for og holdepunkt i samtalen med barna

Vi hadde ingen forhåndsgitt intervjuguide til de multimodale gruppesamtalene. Vi valgte å heller ha en dynamisk ramme med noen holdepunkter. Vi ønsket at temaer og fokus i samtalene skulle vokse fram i takt med det barna uttrykte og kommuniserte. Ett holdepunkt var innledning til samtalene, som var en variasjon av spørsmål knytta til hva barna liker å gjøre. Vi brukte ikke begrepet kultur i samtalen med barna. Dette begrepet er kanskje ikke i barns vokabular. Det kan oppleves som fremmed og anses som en fellesbetegnelse på og kategorisering av en rekke aktiviteter.

Å spørre om hva barn liker å gjøre og hvor de liker å være, skaper en mer direkte linje til barnas egne opplevelser og erfaringer framfor at det skal hektes på kultur. Å innlede med kultur kan også bidra til å sette kultur i forgrunnen og samtidig skape en distanse til barnas utrykk og fortellinger. Vi ønsket tilgang til det deskriptive og beskrivende framfor at barna sier noe som skal passe inn i en eller annen kategori. Vi prøvde å ikke skape en forventning om noe, men ønsket å legge til rette for at barna snakket mest mulig fritt. Et direkte spørsmål om hva barn liker å gjøre og hvor de liker å være, kan også svare til måter barna uttrykker seg og kommuniserer på, som er spontane, direkte og opplevelsesorienterte. Vi anser at dette har verdi når vi vektlegger barns medvirkning og deltagelse. Spørsmålene Hva er det du liker å gjøre? og hvor liker du å gjøre det? åpnet for en rikdom av svarmuligheter, og barnas svar synliggjør store variasjoner i tematikk og interesser, men med noen forhold som går igjen. I analysen forsøker vi løfte frem fellesnevnere i materialet, men også særegenheter.

Et annet holdepunkt var at vi selv tegnet sammen med barna, og der vi selv tegnet det vi likte å gjøre. En samtidighet i samtale og tegning, i tillegg til vi forskerne også det vi likte å gjøre, kan ha bidratt til at barn også begynte å tenke på og tegne det samme temaene som vi tegnet. Ett eksempel på det er å klatre i tre. Da dette ble nevnt og tegnet, begynte flere barn å tegne det, med ulike variasjoner. Men det var mange som ikke tegnet det. Noen barn valgte å forfølge våre tegninger ut fra hva de selv liker å gjøre og det de kunne gjenkjenne fra egne liv. De kunne tegne ulike varianter av det som ble nevnt av oss, som impuls eller påminnelse, som om de også kom på hva de likte å gjøre.

Et annet eksempel som vi prøvde inn i samtalen var å bade. Det skapte et engasjement av et springbrett av fortellinger og ulike måter å være i vann og bade på, sklier, splæsj, fart osv. 14 Et tredje holdepunkt for oss var hvordan vi forsøkte å plassere barna, barnehagelærere og oss selv rundt bordet. Vi prøvde å sitte blant barna rundt bordet og fordelte de voksne for å skape en balanse av voksne og barn rundt bordet. Plassering bidro til at vi kunne få kontakt med alle barna, og vi delte på og byttet på hvem vi hadde kontakt med. Vi hadde kontakt med ett og ett barn og flere barn samtidig. Dette vekslet i løpet av samtalen.

Både vi og barnehagelæreren var oppmerksomme på hvor hen satt rundt bordet og vi så an der det var behov for en ekstra trygg voksen. Barnehagelærere deltok for det mest også på lik linje som barna med særlig vekt på tegning og i mindre grad i den verbale samtalen. Begrunnelse for det var både å skape rom for barnas stemmer, og å samles om og inkludere alle i en felles aktivitet. Selv om barnehagelærerens deltagelse var dempet og litt tilbakeholden, bidro nærværet og hens tegneuttrykk til å samle barna om og i samtalen.

Noen av barnas ytringer kan karakteriseres som markører for samtaleformen og som et holdepunkt. Fantasering utgjorde en stor del av samtalebildet og vi forholdt oss til det som fantasering, lek, muligheter og som noe som er særegent for barns kulturelle uttrykksmåter.

Det utgjør både en måte å samtale på, og en måte å være i verden. Noe av fantaseringen og det som kunne fortone seg som tull og tøys er kvaliteter som hører hjemme i en slik samtale. Det kan vitne om tillit til oss og et uttrykk for at vi har det fint og artig sammen. Det kan også være en måte å bli kjent. I noen tilfeller kunne det oppleves som en utprøving av oss: Hvem er vi, hva er vi egentlig ute etter? Hva tåler vi å høre og hvor er grensene for denne samtalen?

Forhåndskjennskap til Namsos sitt kulturtilbud

Før vi kom til Namsos, hadde vi ikke gjort noen undersøkelser av kulturtilbudet i kommunen. Dette var et bevisst valg med tanke på metode. Vi har et fokus på barns stemme og på hvordan barn uttrykker engasjement rundt det de liker å gjøre og hvor de liker å være.

Vår manglende kjennskap til Namsos sitt kulturtilbud bidro til å la både barnas stemme være autentisk, uten at det gjøres koblinger til en forforståelse som vi forskere eventuelt skulle ha med inn i samtalen. Denne forforståelsen endret seg etter hvert som vi gjennomførte flere og flere samtaler i ulike barnehager, og som kunne virke inn i spørsmål vi stilte og i en fersk analyse av materialet. Men denne kjennskapen var noe som vi prøvde å ikke la virke inn i samtalene for å unngå å lukke både samtalen og det barna ytret seg om. Ved å stille oss mest mulig åpen for det barna ytret seg i samtale og i tegning, ble vi mer oppmerksomme på de små nyansene og variasjonene i barnas uttrykk. Det skjerper også vår tilstedeværelse i samtalene. Vi anser derfor at lite forhåndgitt kunnskap underbygger metoden vi brukte for barns medvirkning og å komme tett på barns stemmer.

Forskningsetiske betraktninger

I planleggingen og utarbeidelsen av informasjonsskriv og samtykkeskjema har vi vært i kontakt med NSD/SIKT og konferert om forskningsetiske hensyn. Studien samler ikke inn personopplysninger eller gjort lydopptak, og er derfor ikke meldepliktig. Forskingsprosjektet er gjennomført i tråd med forskningsetiske retningslinjer. Barna vi har samtalt med og eventuelle personlige opplysninger som dukket opp i samtalene, har blitt anonymisert fortløpende. Eventuelle navn i analyse eller rapport er fiktive.

I denne rapporten er bestillingen å løfte frem barns stemme og deres perspektiver. Å ta barns perspektiv vil grunnleggende sett si at en anerkjenner barna som kompetente og at deres stemme skal høres og tas på alvor . Dette utfordrer forskerne. Selv om begge forskerne i dette prosjektet har lang erfaring med interaksjon, samspill og forskning med barn og barnlige uttrykk, er vi innvevd i en voksen logikk og strategisk måte å tenke på. I møte med barna la vi vekt på å være lydhøre forstemningen i rommet. Vi var oppmerksomme på hvilken energi barna møtte oss med og hva de gjennom kroppsspråk viste tegn til å ville være med på. Gruppene og samtalene oppleves veldig forskjellige, og vi forsøkte å legge oss tett opp til de ulike gruppene og barnas stemningsleie. Hvis stemningen var veldig høy, som den var i noen av samtalene, forsøkte vi både å tulle med, men også balansere ut med en litt roligere væremåte.

Alle barna hadde fått forespørsel om de ønsket å delta og for de aller fleste av dem virket det å være en positiv opplevelse. Innimellom var det likevel noen av barna som gjennom kroppsspråk eller verbalspråk ga uttrykk for at de ikke ville være med lenger. Dette tok vi hensyn til eller forsøkte å imøtekomme med det samme. Her bidro også barnehagelæreren som var med til å finne løsninger for den enkelte. Dette gjaldt en håndfull av barna. Enten inngikk vi en samtale om noe helt annet enn det som var fokus for samtalen, eller vi lot barna gå fra bordet hvor samtalen foregikk. Bare i en av samtalene ble det nødvendig å få med hele barnegruppen på å bevege seg, hoppe og leke for å få en felles avslutning.

I selve samtalen etterstrebet vi å tune oss inn på barnas ulike måter å delta. De som var tilbakeholdne fikk være i fred. Vi forsøkte til en viss grad å lokke de til å dele sine tanker, men de som tydelig ikke ville snakke lot vi være i fred. De aller fleste av barna som hadde takket ja til å bli med, var meddelsomme og tillitsfulle, både når det kom til å dele tanker, følelser og fantasier, men også med tanke på å dele tegningene sine og tanker omkring disse. I dette forskningsprosjektet har forskerne en form for makt. Det er vi som inviterer til samtale og gjennom samtalen prøver vi å sette fokus for samtalen ved å foreslå temaer. Som del av analyseprosessen har vi også makt i form av at vi velger ut hvilke deler av samtalen og tegningene som får betydning og som konstruerer den tekstlige fremstillingen i rapporten. Dette betyr ikke at forskningsdeltagerne er utydelige eller at deres stemme blir borte. Hele hensikten med prosjektet og med rapporten er å løfte frem barnas stemmer og synliggjøre deres deltagelse. Vi anser det som en etisk forpliktelse til å bringe disse stemmene videre og ut.

Analyseprosess – affektiv og tematisk

Analyseprosessen kan skisseres som steg. Første analysesteg var at etter hver av de multimodale samtalene, tok vi bilder av barnas tegninger og førte inn i matriser hvilke temaer som hadde kommet fram i samtalen, og hvor mange av barna som hadde ytret seg om temaene. Vi skrev inn egne kommentarer og nedskrevne sitater fra barna i tilhørende temakolonne. Vi skrev også ned momenter fra samtalen med barnehagelærerne og egen forskningslogg ut fra det vi ble særlig oppmerksomme på fra samtalenes innhold og form.

Vi skrev individuelle matriser og logg for alle de 13 barnehagene. Andre analysesteg var at vi deretter samlet barnas tegninger med tittel i en felles presentasjon, der tegningene ble løst fra barnehage for at vi kunne analysere dem fri for kontekst og sammenheng. Samtidig med dette sammenstilte vi matrisene fra alle barnehagene og vi forskerne gjorde hver vår tematiske analyse av materialet. I arbeidet med temabasert analyse gikk vi gjennom temaer som viste seg i samtalene; både tegn og verbale ytringer.

Vi markerte med ulike fargekoder de ulike temaene som vi opplevde var like og tangerende, også ut fra opplevelser vi hadde fra samtalene med barna. Deretter gjorde vi en gjennomgang av de to individuelle tematiske analysene før vi sammenstilte dem i en felles tematisk analyse.