«Sørenget, Sørenget det er vi Lagt utti villmarka lever vi»

Dette sang elevene fra Sørenget i 17.mai-toget på 80/ 90-tallet, noe som var fryktelig flaut. Vi hadde jo allerede stemplet på oss som bønder fra Vemundvik, om vi ikke i tillegg måtte rope det høyt.

Vi var nok ikke så høy i hatten og stolt over det da, men etter hvert som vi ble voksen ble de fleste av oss utrolig stolt av å være Vemundviking.

Derfor valgte jeg å bosette meg i Vemundvik med familien min, som mine foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre før meg gjorde. Med stolthet..

Dermed tok vi ett valg for våre barn om å vokse opp i disse omgivelsene, nært naturen, nært en liten skole, nært Sørenget.

Vi tok ett valg for våre barn om å få gå på en nær skole med få elever, få lærere og stor trygghet. Hvor overgangen fra barnehage til skole kun var en port, hvor de på andre siden var kjente ansikter og porten tilbake til den trygge barnehagen alltid var åpen.

En skole hvor elevene ble sett, hvor alle lærerne kjente alle elevene, hvor de kjente til alles små og store utfordringer, svakheter og styrker. Som gjorde at de hver dag, alle sammen, gikk for å gi barna våre en trygg skolehverdag. Hvor barna våre fikk utvikle seg i den visshet om at de er viktigst.

Vi tok ett valg for våre barn som innebar at de ikke fikk så mange klassekamerater på barneskolen, ikke fikk så mange å spille på. Men tok dette valget i håp om at de skulle bli tolerante, inkluderende og gode klassekamerater, til tross for at vi ikke alle er like.

En skole med så få elever at lærerne alltid vil bli husket, hvor lærerne alltid husker elevene, hvor lærerne er oppriktig interessert i hvordan livene deres er mange år senere, hvor barneskolelæreren stiller opp på bilde sammen med de på avslutningskvelden på videregående, med tårer i øynene pga gleden over gjensyn og at det har gått så bra.

I dag er begge våre barn unge voksne og på tur ut i verden, men jeg er sikker på at de har venner som vil følge dem livet ut. Som gir en trygghet, som representerer en base, som er der når de kommer hjem igjen. Rimet om Sørenget i villmarka tonet etter hvert ut, så denne gjengen slapp den flaue togopplevelsen, men ble byttet ut med Askild’s vemundvik-sang.

Jeg tror ikke slike bånd knyttes på en buss en tidlig morgen eller seint på en fredag, til det er de nok for trette eller for slitne. Og selv om de vil få masse venner og knytte tette bånd med de de treffer på større skoler, så vil nok denne fellesskapsfølelsen og identiteten som vemundviking forsvinne.

Og for at ett bygdesamfunn skal kunne overleve er vi avhengig av at noen føler stolthet og tilhørighet til bygda, uten det er det ingen som vil kjempe for den.

Nå har noen satt opp ett regnestykke og funnet ut at ett barns trygghet og oppvekstvilkår koster for mye, så ikke vet jeg om mine barn vil få ta dette valget for sine barn…..